Et offentlig Norge som regulerer og bevilger – ikke skaper: Er norsk næringsutvikling i Norge ute av kurs?  

Victor Jensen fagansvarlig og styremedlem i CORPRT TenkeTank.

SYNSPUNKT. Vi som på frivillig basis jobber med å stimulere kompetanse i eierstyring og selskapsledelse (tenketanken CORPRT.NO), og der styrekompetanse er så sentralt, savner at det offentlige går i tillitsbasert dialog og samhandling med næringslivet. En prosess som kan føre med seg noe mer skapende enn regulerende, og noe helt annet og mer krevende enn bare å bevilge penger.

En prosess som handler om å bygge framtidens arbeidsplasser. Og hvor er det best grobunn for å oppnå dette? Jo. Blant dagens små og mellomstore bedrifter, som i dag utgjør 99,38 % av alle bedrifter i Norge (SSB, 12. januar 2026). 

Flesteparten av små og mellomstore bedrifter i Norge (SMB) tilbyr ikke noe annet enn kapasitet i markedet, og har ikke ambisjoner om å tilby noe annet enn det som allerede finnes der. Og det er greit, men det bygger ikke framtidens arbeidsplasser i særlig grad. 

Men noen, kanskje så mange som 10-15 prosent av alle disse, representerer noe nytt og innovativt, og har ressurser og kompetanse til noe større. Disse trenger det offentliges skapende støtte. Ikke bare i form av offentlig kapital og hjelpeapparat, men at noen med skapende makt og myndighet forstår hva de trenger, og gjør noe med det – strukturelt og prosessuelt, og som en del av samfunnets virkemåte. 

Om en ikke får til dette, og heller ikke legger bedre til rette for den aller vanskeligste og sårbare delen av verdiskapingen i Norge, fortsetter vi på feil kurs. En kurs der vi i økende grad mister norsk eierskap, og der bedrifter som ser ut til å lykkes, flytter ut av landet. Vi blir værende på jumboplass i Norden når det gjelder denne typen innovasjonskraft, og må akseptere at framtidens suksessbedrifter skapes rundt oss i stedet for i vår egen midte. 

Privatkapital også ute av kurs?

Det er lite oppløftende å se hvordan vi i Norge, med så stor privat kapital tilgjengelig, har gått oss vill når det gjelder pengeplassering og investering. Pengene plasseres enten i eiendom, i banken eller på børsen. Vi sikrer i stedet for å skape.   

Og de som har gode tanker om å stimulere til fremveksten av nye, innovative bedrifter (en klapp til disse) har i for stor grad latt seg forføre av tanker og historiefortellinger fra Silicon Valley, California og USA. For der handler historiefortellingene om å finne «unicorns». De ytterst få bedrifter som vokser med rakettfart inn i himmelen, og gir svimlende avkastning. En tankegang som mange tydeligvis mener vi bør ta inn i Norge. 

Men det er ikke med en slik tankegang og satsing (med svært få unntak historisk sett) at vi bygger næringslivet i Norge. Vi bygger stein på stein, samarbeider, gjør oppkjøp og gir normal avkastning til eierne, noe som er sunt for moral, demokrati og bærekraft i samfunnet. 

Å skape unicorns skjer vel sjelden utenom IT-bransjen og ved hjelp av betydelige investeringer. Og slike selskapsskaleringer sies å bli sjeldnere framover, da nåløyet for å treffe investorer hjemme blir vanskeligere, all den tid KI tar ned barrieren for det å skape nye IT-løsninger. Mengden nye IT-bedrifter og løsninger øker, mens investorinteressen går ned.  

Norske investorer generelt, og såkorn og tidligfase spesielt, må «back-to-basic». Investere i bedrifter i ulike faser som vil noe mer, som framstår troverdig og pålitelig i sine ambisjoner og planer, som har gode, innovative ressurser og kompetanse, og som er «coachable». Slike gründere og deres medspillere i styret som takker og bukker for hjelp og innspill fra offentlige og private medspillere, og som har mer å by på enn «bare» penger. Penger er en nødvendig mulig-gjører, ikke en skapende kraft.  

At noen blir ganske så rike er OK, så lenge de betaler sin samfunnsbyggende skatt med glede. Og bedriftseierne blant disse er nettopp et uttrykk for at noen lykkes med å skape verdier for Norge. Politikere på ytterfløyene må slutte med på den ene siden å kritisere offentlige risikosatsninger og på den andre siden ville «ta» bedriftseiere som får det til. Vi må lytte til og lære av dem som har skoen på, og som vil bygge landet ved å skape og utvikle samfunnsnyttige bedrifter for framtiden. 

Vi må unne disse suksessen slik vi er så flinke til innen idrett. Og der har vi en sektor i samfunnet som får det til. Derfra er det masse å lære om hvordan man tenker i bredde (gode, generelle vilkår for bredden av norske bedrifter) og samtidig tar vare på talentene (løfte fram de bedriftene som vil og kan skape framtidsverdier for seg selv og oss alle).  

Vi vet alle at det i eierskap ikke bare handler om rammer og regulering, og at styre og ledelse handler om mer enn å si ja til framlagte budsjetter og planer med relevans og kvalitet. Det handler vel så mye om informasjon, kommunikasjon, motivering, involvering og delegering. Og alt dette må være helhetlig, sammenhengende og koordinert. En formidabel utfordring så vel for bedrifter som det offentlige.      

Næringslivet selv erkjenner problemet 

I CORPRT erkjenner vi at alt dette er en utfordring generelt, og for små og mellomstore bedrifter og virksomheter spesielt. Vi kritiserer ikke myndighetene, men etterlyser en større, helhetlig satsning på ikke bare en felles omforent skattepolitikk, men også næringspolitikk. Omstillings- og utviklingsutfordringene er formidable, men mulighetene i denne største delen av næringslivet vårt er likeså. Vi kan sikre god beredskap og framtidig sysselsetting, økonomi og bærekraft, men ikke uten at alle gode krefter støtter opp om bredde og topp i skogen av små og mellomstore bedrifter.