Utenforlandet som ønsker å være seg selv – nok

Øystein Blymke er statsviter og skribent. 

SYNSPUNKT. I scenen der Peer Gynt møter Dovregubben forsøker Ibsen å få fram noen universelle karaktertrekk hos oss mennesker. Et av trekkene finner vi hos mennesket som ønsker å være seg selv, men som skjønner at den gode selvfølelsen best kan oppnås gjennom å ta ansvar, i samvær med andre mennesker.

Det andre karaktertrekket derimot er hos Ibsen representert med Dovregubben som ønsker, ikke bare å være seg selv, men også å være seg selv – nok. Dvs. han bryr seg ikke om noe annet enn sine egne interesser, og hva som gagner han alene.

Med et aldri så lite skråblikk på EU-spørsmålet, kan man driste seg å overføre disse to karaktertrekkene til den norske EU-debatten. Da vil man kunne tilkjenne tilhengerne av EU-medlemskap det første karaktertrekket. Dvs. dem som ønsker å være seg selv, men samtidig inngå i et forpliktende felleskap med andre folk og land. EU-motstanderne derimot vil måtte ta til takke med å få klistret på seg det andre karaktertrekket. Dvs. dem som ønsker, ikke bare å være seg selv, men å være seg selv – nok. Eller, sagt med andre ord; beholde sjølråderetten slik den er, og slik den alltid har vært siden 1905.

Majoriteten av det norske folk er fremdeles av den oppfatning at vårt utenforskap i forholdet til EU tjener norske interesser best.
Man kan spørre seg: Hvorfor er majoriteten i det norske folk ennå er av en helt annen oppfatning om sjølråderettens innhold og betydning enn det folket er i de 27 andre europeiske land?

Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.
Et EU-medlemskap oppleves nok av de fleste som noe usikkert, og dermed også som noe utrygt. At trygge og rike Norge skal begi seg ut i et ukjent europeisk farvann gir liten mening for mange. Hvorfor søke et enda mer forpliktende felleskap med 27 land enn det vi har gjennom EØS-avtalen? Hvorfor menge oss ytterligere med 27 land som ikke er i nærheten av å ha den samme gode velferd, det samme store oljefondet, den uerstattelige og gode vannkraften, og den distriktsvennlige politikken som Norge? Og hvorfor gjøre oss enda mer avhengig av et Brüssel-byråkrati som innfører stadig flere forordninger og direktiv som heller ikke passer oss – verken syd eller nord for Dovre?

EU-tilhengerne har dessuten en bevisbyrde hengende over seg som EU-motstanderne slipper å tenke på. For å overbevise en nei-velger må ja-velgeren nemlig bevise, eller i alle fall sannsynliggjøre, at et EU-medlemskap er «bedre» for Norge enn å stå utenfor. Og hvordan skal man klare det, uten å bli sett på, nærmest som bergtatt av Brüssel-byråkratiets higen etter overnasjonal styring?  

Å vente til EU-stemningen snur seg i folket er politisk feighet.
Det bør være en partiledelses plikt og ansvar å tone flagg i et så stort og viktig spørsmål som EU-spørsmålet er. Spørsmålet gjelder tross alt Norges trygghet og sikkerhet i en ny og urolig tid. Velgerne må derfor kunne forvente av en partileder eller en statsminister som egentlig mener at Norge vil være tjent med et EU-medlemskap, toner flagg. Dvs. at vedkommende mer aktivt inviterer til en EU-debatt, og i tillegg våger å mene at forhandlinger om våre betingelser for medlemskap bør starte så snart som mulig! For det er da på grensen til politisk feighet, for en politisk leder å si at han vil ligge på været til han ser om den folkelige Nei -til-EU-vinden  løyer?

Hvorvidt Norge er tjent med et EU-medlemskap er et tros-spørsmål.
Hvis en ny debatt om Norges tilslutning til EU skal gi mening, må våre politiske ledere kunne enes om hva som er fakta, og hva som er tro og håp i EU spørsmålet. Eksempelvis er det et faktum at et EU-direktiv vedtas endelig i Europaparlamentet, men det er kun et spørsmål om tro å hevde at Brüssel-byråkratene er en trussel mot norsk sjølråderett.

Selv om et ja eller nei til EU stort sett er et tros-spørsmål så må det være mulig for våre rikspolitikere å enes om at noe ved EU tross er faktabasert. For eksempel at:

• i løpet av de 32 årene som har gått siden forrige folkeavstemning har EU forandret seg radikalt at det EU Norge forhandlet med i begynnelsen av 1990-årene er et ganske annet enn det EU vi eventuelt skal forhandle med i siste halvdel av 2020-årene.  

• 27, kanskje snart 28 land (med Island) tilhører den europeiske union. Land med høyst ulike historiske, politiske og økonomiske forutsetninger og interesser. Likevel har disse landene valgt å inngå i et forpliktende samarbeid. Det vil si et samarbeid der man må dele ansvar, rettigheter og plikter. Det betyr fordeler, men det har også sine kostnader. Kostnader i form av en viss avståelse av nasjonal sjølråderett. For disse nærmere 30 landene er imidlertid fellesskapets verdier åpenbart mer verd enn sjølråderettens.

Til slutt, noen ord om vår tidligere statsminister og nei-til-EU-mann Kjell Magne Bondevik. Han har nå endret syn, og blitt en ja-til-EU-mann.
Om det hadde vært folkeavstemming i dag ville Bondevik ha stemt ja til norsk EU-medlemskap. Som hovedbegrunnelse nevner han blant annet den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, USAs Maga -politikk, og Russlands angrep på Ukraina. Med disse og andre politiske utfordringene stående på vår dørterskel mener Bondevik nå at Europa må stå samlet. Samlet betyr i Bondeviks terminologi visstnok at Norge må tiltre den europeiske unionen fordi NATO alene er ikke tilstrekkelig – samlende.

Avslutningsvis en oppfordring, både til politikere som er seg selv, og til politikere som er seg selv -nok:
Inviter deres velgere i det minste til en EU-debatt om EU-medlemskap eller ikke, så snart som mulig. Husk: Det er politikerens ansvar å sørge for informerte valg. Da tar det seg dårlig ut å holde munn, og vente på at velgervinden skal blåse i den retning ens egen EU-holdning er mest bekvem med, men som man ikke tør informere velgeren om.