Politisk maktpornografi og folkeopplysning

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høyskole.

SYNSPUNKT. Hvorfor lærer vi aldri? Nå begynner det nemlig å haste. 

For nøyaktig 30 år siden ble jeg invitert til NRKs nyhetsmagasin «Søndagsavisen» for å kommentere skandalen rundt daværende statsråd Terje Rød-Larsen. Jeg skal komme tilbake til hva jeg sa, men først til hvorfor denne saken har fått rulle i 30 år. Rød-Larsen var hentet av statsminister Jagland til jobben som planleggingsminister. Knapt var han kommet inn i jobben før pressen været en skandale: Han hadde brukt sin posisjon til å skaffe seg en gevinst på 600.000 1988-kroner som ikke ble oppgitt til skattemyndighetene. Under prosessen fikk han tilnavnet «de styrte lekkasjenes mester», men måtte likevel forlate stillingen som minister.

«Dette har jeg ikke fortjent,» sa han da han forlot TV-studioet etter avgangen.

Det er begrepet «fortjent» som vi bør tenke litt på. Alle som kommer til rikdom og makt kommer til å høre en indre stemme som sier «fordi du har fortjent det». Tanken er alltid den samme: «Hvor hadde dere andre vært uten meg?» Forestillingen om ens egen fortreffelighet gjør at tanken virker naturlig: «Jeg fortjener å forsyne meg litt ekstra».

Forut for skandalen i 1996 hadde Rød-Larsen vært helten fra Oslo-prosessen. Etter skandalen fikk han den rollen igjen i FN. I 2017 må det derfor ha virket naturlig at han lånte en drøy million kroner av Jeffrey Epstein til å få oppført et teaterstykke om seg selv på Broadway. På grunn av dette måtte han forlate en ny sjefsjobb i 2020, denne gangen fra sitt eget «fredsinstitutt». Da hadde hans styreformann og tidligere statsminister i Australia, Kevin Rudd, mistet tålmodigheten med nordmannens selvgodhet.

Etter denne helgens avsløringer av Epstein-dokumentene får vi nok igjen høre at kritikken er sjofel. De kritiserte har jo gjort så mye fint for menneskeheten. Vi må forstå at spesielle mennesker trenger spesielle regler. Men her kommer hva jeg var innkalt for å si i nyhetene i 1996, og som jeg vil gjenta i dag:

Ledere som oppnår heltestatus mens de sitter i stillingene – ja, i levende live – har en økt sannsynlighet for å begå hvitsnippkriminalitet eller andre regelbrudd. Årsaken har vært kjent i årtusener, nemlig at suksessen går så ettertrykkelig til hodet på folk at de faktisk mister gangsynet. Det skal utrolig god rygg til å tåle suksess, og halvparten av alle ledere har dårligere moralsk rygg enn gjennomsnittet.

Tenk på et faktum til:

Administrerende ledere som dør fra jobben som konsernsjefer etterlater ingen katastrofer. Forskning på ledelse og finansielle resultater viser at en daglig leder som dør, raskt blir erstattet av en like bra person. Det er sant som det sies, at det ligger fullt opp av uerstattelige mennesker på kirkegården. Målt i finansielle resultater viser det seg at vi antakelig sier opp for få, ikke for mange ledere.

Når vi ikke sørger for at nok ledere går, er det fordi alle ledere vil bygge opp myter og systemer som skal gjøre dem uerstattelige. Dette er fordi både ledere og hoffet deres faller for myten om ledere som helter. Lederen blir årsaken og garantisten til alt som går bra. Helter slipper i folks øyne å følge regler. De setter reglene for andre i stedet.

Ledere er underlagt en heltepornografisk dynamikk. Hvis pornografi hadde vært en nyhetssak, ville jo nyhetsverdien vært tapt en gang i urtiden. I stedet selger historien igjen og igjen. Akkurat sånn er lederpornografien, der lederheltens glans overbeviser og beskytter lederen mot innsyn igjen og igjen og igjen. Og publikum lærer aldri.

Skyggen fra Arne Treholt burde ha vært et slags «husk du er dødelig»-varsel til Thorbjørn Jagland. Etterretningsagentenes letteste knep for å rekruttere agenter har vært å spille på den vellykkede lederens oppblåste ideer om egen fortreffelighet. Sånne folk blir bare sultnere på mer makt, mer penger, flere flybilletter, flere berømte kontakter og betrodde hemmeligheter.

Men Jagland lærte åpenbart aldri, hverken av Treholt eller sin avgåtte minister Rød-Larsen. I stedet har han blitt en mester i moralske pekefingre. Jagland står igjen avkledd med sin gamle minister, men pressen og publikum forstår ikke hvilken vesentlig jobb han og hans bekjentskaper har gjort. De forstår ikke hvorfor de må få være i fred for onde blikk og spekulasjoner.

Ledere er personer som får ressurser og tillit av andre. De handler på vegne av folk som har god grunn til å stille spørsmål. Men vår kunnskap om vår rett til å stille spørsmål er skrøpelig. Kunnskap er nemlig ikke makt. Det er snarere omvendt, den som har makt trenger ikke kunnskap. Makten reagerer allergisk på kunnskapens avkledning av helten som en pompøs og selvopptatt illusjonist.

I noen år har jeg tenkt på Epstein som en stor, rik gris. Vi må nå se at griseriet hans ikke var poenget. Sex bare var ett av mange midler til å undergrave legitim autoritet rundt omkring i verden. Lekkasjen av dokumenter viser hvilken begavet svindler han var og hvordan han har hatt både gulrot og pisk til disposisjon. Tidligere utenriksminister Børge Brende diskuterer faktisk at FN kan erstattes med rikmannsklubben i Davos. Epstein og hans norske forbindelser har gitt oss en maktpornografisk leksjon av dimensjoner. Hvordan kan vi sørge for at denne leksjonen blir omsatt i kunnskap, og ikke bare avskrives som tilfeldige utgaver av «dårlig dømmekraft»?

Det er helt sikkert flere små og store navn som er berørt av denne saken, men det viktigere spørsmålet er: Hvor mange flere sånne maktpornografiske influensere finnes der ute? Et gammelt ordtak sier at hvis du lurer meg en gang, så sier det mye om deg, men lurer du meg to ganger, sier det mye om meg. I denne saken har mange involverte fått sjansen til å forklare seg tidligere. Vi får en ny sannhet hver gang. Retten til å bli trodd er et juridisk spørsmål, men tillit lever utenfor rettssalen.

Verden domineres i dag av små og store maktpornografer og det er bare kunnskapen om dem som kan redde oss. Graden av demokrati kan måles i muligheten til å kvitte seg med ledere uten bruk av vold. Ledelse er for viktig til å overlates til ledere. Men lederne kommer til å fortsette å gjøre det vanskelig for oss. Igjen.