Bevilgningene til effektiv bistand bør økes, ikke reduseres

Vi er oss selv nærmest. Når prisene øker, blant annet som følge av krigen mot Iran, er vi opptatt av å bli kompensert, rike som fattige, nordmenn riktignok.

Det argumenteres med at noe uforutsett har skjedd, og at vi derfor ikke kan holde oss til statsbudsjettet som ble vedtatt i høst. Det samme argumentet burde brukes til å øke bistanden til verdens fattige. Det er de som rammes hardest av høye priser på energi og varer de er helt avhengige av.

Likevel er det ingen som foreslår dette. Ikke engang KrF. Det ville gitt Frp pustebesvær, og regjeringen ville neppe tatt forslaget på alvor.

Framfor å øke bevilgningene til land der mennesker dør av underernæring, har vi fått en debatt om vi bør bruke flere milliarder på våpen til Ukraina.

Politisk dødfødt

Å foreslå økt bistand framstår i dag som politisk dødfødt. Det har sammenheng med at bildet som er skapt i mediene etter Epstein-avsløringene, er at det sløses med midler på bistandsområdet. IPI, fredsinstituttet i New York som Terje Rød-Larsen ledet, har i den offentlige debatten blitt stående som selve beviset på dette.

Det norske bistandsbudsjettet er på om lag 56 milliarder kroner, litt over én prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI). Det som brukes på såkalt fredsarbeid, er små beløp i denne sammenhengen – la oss si hundre millioner, avhengig av hva man regner med.

Tidligere gikk 65 prosent av bistandsbudsjettet til fattigdomsbekjempelse. I år er andelen nede i 54 prosent.

Epstein-avsløringene har ikke avdekket noe som gir gode argumenter for å trappe ned norsk bistand. Men de gir grunn til å stille langt strengere krav til hvordan pengene brukes.

Det kunne enkelt innføres en regel om at Norge ikke gir støtte til organisasjoner med høye lederlønninger. I så fall ville både bevilgningene til IPI og World Economic Forum falt bort.

Regjeringen har ikke signalisert at bistandsbudsjettet skal reduseres. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har imidlertid varslet en omlegging. Bistanden skal bli mer effektiv gjennom færre prioriterte områder og prosjekter.

I dag går bistand blant annet til matsikkerhet og sultbekjempelse, klima, energi, fattigdomsbekjempelse, ulikhet, kvinners rettigheter, helse, utdanning, humanitær nødhjelp, likestilling og demokrati. En del går også til å dekke kostnader knyttet til mottak av over 100.000 flyktninger fra Ukraina.

Varslet omlegging

Hva omleggingen konkret vil innebære, blir først klart neste år, når regjeringen legger fram en melding til Stortinget. Foreløpig pågår prosesser og høringer.

I et innlegg i Vårt Land i går advarte Kirkens Nødhjelp, Norges Kristne Råd og Caritas mot at bistanden i økende grad begrunnes med sikkerhet og egeninteresse. De frykter at bistanden i større grad blir et instrument for politisk innflytelse enn et uttrykk for solidaritet. Menneskeverd kan ikke måles i hva Norge får igjen, skriver de.

De understreker at bistanden må forankres i en moralsk forståelse av at vi har ansvar når vi ser nød, urett og maktmisbruk.

Det mangler ikke på gode prosjekter. Nøden i verden øker. Under en internasjonal giverkonferanse om Sudan i Berlin forrige uke ble det gitt løfter på mer enn 14,5 milliarder kroner. Det er bra, men det er bare rundt halvparten av det som trengs for å dekke de mest akutte behovene.

Slike behov oppstår jevnlig, ikke minst etter at USA og flere andre land har kuttet kraftig i bistanden. Det er ikke vanskelig å finne gode tiltak dersom bistandsbudsjettet økes for eksempel til 60 milliarder.

Det første grepet bør tas allerede i behandlingen av statsbudsjettet for 2027: å vri bistanden tydeligere mot tiltak som redder liv og helse. Det handler ikke om å avvikle andre formål, men om å kutte ned på det som samles i den svært romslige sekken «menneskerettigheter».

Eirik Mofoss, tidligere fagdirektør i Norad og i dag daglig leder i tenketanken Langsikt, påpeker i podkasten Næss at politikerne må bli langt mer opptatt av effektiv bruk av bistandsmilliardene. Han trekker særlig framme vaksiner og direkte kontantoverføringer til fattige, slik at de selv kan avgjøre hvordan midlene brukes.

Vaksiner gir helseeffekter i årevis. Og på samme måte som vi i Norge lar folk disponere støtten fra Nav selv, kan fattige mennesker i andre land gjøre det samme. Da kan det utvikle seg et marked for det folk faktisk trenger, i stedet for at fjerne givere bestemmer både behov og løsninger.

Dette er enkel, lite byråkratisk og effektiv bistand. Vi trenger mer av den.

Vårt Land hadde denne uken et oppslag UD har registrert 1.717 saker om mislighold. Det er snakk om 260 millioner som er misligholdt over en 20 år periode.

Ingen krise

Kirkens Nødhjelp, som er en stor bistandsmottager, har over 50 slike saker. De har betalt tilbake 30,9 millioner av støtten de har mottatt.

Dette er ingen grunn til å rope krise. Det er heller et bevis på at det er god kontroll. Det er flere land på listen over de mest korrupte i verden, som mottar bistand. Da må en regne med at noen forsøker seg på underslag eller bruker penger på en annen måte enn hva det er søkt om.

Noen bistandsprosjekter blir mislykket. Noen blir altfor kostbare. I et land som bygger et regjeringskvartal der regningen blir ti ganger så stor som det første anslaget, bør en snakke lavt om prosjekter i fattige land som ikke utvikler seg som planlagt.