Det vil aldri ­komme en tid for kunstig nærhet

For mange år siden snakket jeg med en 16-årig jente som vurderte en idé om å ha en robot-venn i fremtiden, og hun beskrev fordelene for meg. Det var ikke det at roboten hun så for seg, en langt mer sofistikert versjon av Siri, var så inspirerende. Det var det at hun så langt hadde blitt så skuffet av mennesker. Og nå, for første gang, forklarte hun meg, har man alternativer. Den gangen syntes jeg det hun sa var forutseende. Nå finner jeg det betimelig.

«Det er mennesker som har prøvd å få venner, men snublet så ettertrykkelig at de har gitt opp,» sa hun. «Så når de hører denne ideen om å ha roboter som venner, så … en robot kan ikke gå fra deg eller forlate deg eller noe sånt.»

Jenta hadde vokst opp i Siris tid, et konverserende objekt presentert som en empatisk maskin – en ting som kunne forstå henne. Og derfor virket det naturlig for henne at andre maskiner kunne utvide grensene for konversasjon. Men det er noe hun muligens var for ung til å forstå, eller hun – som flere av oss – glemte når vi snakker om maskiner. Disse robotene kan uttrykke empati i en samtale om en venn, om moren din, barnet ditt eller kjæresten din. Men de har ingen erfaring med noen av disse relasjonene. Maskiner har ikke kjent på livets gang i et menneskeliv. De føler ingenting ved tap av mennesker eller kjærlighet som vi beskriver for dem. Deres samtaler om livet handler om en «liksom-verden».

Likevel, gjennom vår samhandling med disse maskinene, ser det ut som om vi ignorerer dette faktumet: Vi oppfører oss som om de emosjonelle båndene vi skaper med dem kan bli gjensidige og virkelige, som om det finnes et virkelig følelsesmessig bånd som kan skapes sammen med objekter som ikke har følelser i det hele tatt.

Gjennom vår fremstilling og markedsføring av disse maskinene oppfordrer vi barn til å utvikle følelsesmessige bånd som helt sikkert kommer til å ende i følelsesmessig død. På toppen av dette er det blitt populært for psykologer å være kritiske til empati, en unik form for menneskelig samhørighet, og det akkurat i en tid hvor vi gir oss i kast med relasjoner med objekter som ikke har noe slikt å gi. Sammentreffet er for passende: Barn vil miste evnen til empati hvis de for ofte forholder seg til objekter som ikke kan danne empatiske bånd.

Teknologi utfordrer oss til å reflektere over de menneskelige verdiene våre. Vi kan forsøke å bruke teknologi til å kurere Parkinsons eller Alzheimers, noe som ville være en velsignelse, men den velsignelsen er ikke en grunn til å gå fra kunstig hjernestøtte til kunstig intimitet.

Og likevel er det denne typen snakk vi kan høre nå for tiden. Historien starter med ideen om at data-partnere er «bedre enn ingenting», bedre fordi det ikke er nok mennesker til å undervise, elske og pleie mennesker. Men den tanken endres raskt til en neste: roboter er bedre enn ingenting til nesten alt. I motsetning til mennesker vil de ikke forlate deg, bli syke eller dø. De er kanskje ikke i stand til å elske, men de vil heller ikke gi deg kjærlighetssorg.

Fra bedre enn ingenting til bedre enn hva som helst. Dette er stasjoner på vår reise mot å glemme hva det vil si å være menneske. Men glemselen starter lenge før vi har en robot-venn på plass, den starter allerede når vi tenker på å få tak i en. For å bygge robotene, må vi først bygge om oss selv til å bli mennesker som er klare for å være vennene deres.

Tidlig i mai ble jeg filmet til en dokumentar om teknologi og menneskelighet. Regissøren, Bennett Miller, viste meg videoklipp fra intervjuer han har gjort med noen av verdens mest berømte futurister. Danny Hillis, Ray Kurzweil, Kevin Esvelt. Igjen og igjen hører jeg: Det er ikke nok mennesker til å bry seg om de gamle, roboter vil gjøre den jobben. Vi har en ensomhetsepidemi, roboter vil gjøre dette til et fortidsproblem. Mennesker krever udødelighet, vår gjenskapelsesprosess ved hjelp av maskiner vil gjøre dette mulig. Og fremfor alt dette: Det er vår natur, vår menneskelige natur, å utvikle oss mot vårt makspotensial, det er vår menneskelige skjebne å utvikle oss til å bli overlegne kognitive vesener i en robot-fremtid.

Jeg har hørt det før, men jeg er fortsatt rystet. Jeg står der og blir anklaget av mine lykkelige, teknologiske kollegaer og deres ukritiske entusiasme. Anklaget for hva? Artssjåvinisme, antar jeg. Mine kolleger gjør antakelser om menneskenes fremtid som jeg ikke er komfortabel med. For det første ligger det i vår menneskelige natur å ønske å utvikle oss mot å være mer enn mennesker, og til slutt udødelige. Skrittene for å komme dit er små. Vi ønsker å kurere hjernesykdommer. Deretter ønsker vi å ha overlegne hjerner. Og deretter ønsker vi at hjernene våre skal leve for alltid. Jeg er en outsider når det gjelder disse entusiastiske uttalelsene, som i liten grad er en samtale om menneskelige verdier. Det er mer en samtale om en teknologisk ideologi om hva posthumane verdier burde være.

Ironisk nok, å fornekte behovet for å dø er å nekte menneskeligheten å ha en ordentlig diskusjon om det. Teknologer presenterte oss for kunstig intelligens, og til slutt endret det måten vi ser ting på, og enda mer kritisk, måten vi ser på den typen intelligens som bare mennesker har på .Dette er en intelligens som samvirker med kunnskap fra kroppene våre, og vår plass i familier og historie. Nå går vitenskapen et skritt videre og presenterer oss for kunstig intimitet, enda en form for kunstig intelligens. Dette er altså en intimitet som ikke har plass til menneskelig empati eller hva mennesker erfarer, som for eksempel frykt for døden, ensomhet, sykdom og smerte. Vi krymper etter hver som den tilsynelatende empatien til maskinen tar mer plass. Det er en teknologi som tvinger oss til å glemme det vi vet om livet.

I livet er vi slått av viktigheten av nåtiden, av de små øyeblikkene med mening, miraklet i vårt barns pust, følelsene av dyp menneskelig samhørighet. Når vi tenker på teknologi, kretser ikke tankene våre rundt noe av dette. Vi programmerer maskiner til å fremstå som mer empatiske. Å være menneske i dag handler om kampen for at vi selv å forblir genuint empatiske. Å huske hvorfor det er viktig, å huske hva vi setter pris på.

Nå for tiden er det å være menneske å beholde tanken om hvor fantastiske vi er.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.