2030 kommer for fort – fordi Norge går for sakte

Tor W. Andreassen, PhD, er professor emeritus NHH og leder faglig råd, Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. Årets konferanse i regi av NHO var preget av alvor. Budskapene om økt geopolitisk uro, svakere internasjonal handel og behovet for raskere omstilling var tydelige. Likevel lå det en stilltiende forutsetning under innleggene: at dagens institusjoner, virkemidler og beslutningshastighet er tilstrekkelige. Det er de ikke.

Økonomisk teori om endogen vekst, fra Paul Romer og fremover, viser at langsiktig verdiskaping i økende grad drives av kunnskap, teknologi og organisering – ikke av naturressurser alene. I en verden der kunstig intelligens former produktivitet, sikkerhet og konkurransekraft samtidig, er teknologi blitt infrastruktur. Likevel behandles KI i Norge fortsatt som sektorpolitikk, fragmentert mellom departementer, virkemiddelapparat og pilotprosjekter. Det skaper et farlig gap mellom ambisjon og gjennomføring.

Dette gapet er ikke lenger bare en magefølelse. Stanford HAI har gjennom sitt Global AI Vibrancy Tool sammenlignet over tretti land på mer enn førti indikatorer knyttet til forskning, talent, investeringer og kommersialisering av kunstig intelligens. Norge plasserer seg som nr. 30 av 36 land. Det er ikke et akademisk kuriosum, men et tidlig varsel om svakere omstillingsevne og lavere fremtidig produktivitet. Når konkurransen om teknologi, kapital og kompetanse tilspisses, taper land som handler for sent.

NHO-konferansen illustrerte også et velkjent styringsproblem fra organisasjonsforskningen: Når usikkerheten øker, søker beslutningstakere ofte trygghet i kjente strukturer. Resultatet blir inkrementelle justeringer i møte med eksponentielle endringer. OECD-tall viser at land som har lykkes best med produktivitetsvekst de siste tiårene, har kombinert teknologiinvesteringer med institusjonelle reformer som gir raskere beslutninger og tydeligere ansvar. Norge har i stedet valgt utredninger, høringer og gradvise tilpasninger.

Det mest påfallende ved konferansen var derfor ikke det som ble sagt om 2030, men det som ikke ble sagt om 2026 og 2027. Med offentlige innkjøp på rundt 740 milliarder kroner årlig sitter staten på et av de kraftigste innovasjonsverktøyene i økonomien. Forskning på etterspørselsdrevet innovasjon viser at offentlige kunder kan akselerere teknologiutvikling betydelig når kravene er tydelige, langsiktige og forpliktende. Likevel brukes denne kjøpekraften i begrenset grad strategisk.

Konklusjonen etter NHOs årskonferanse er derfor enkel, men ubehagelig: 2030 kommer ikke for fort fordi målene er for ambisiøse, men fordi styringsmodellen er for langsom. Skal Norge forbli konkurransedyktig i en mer urolig verden, må vi handle som om det allerede er 2028 – teknologisk, institusjonelt og politisk. Det krever mindre snakk om retning og langt mer vilje til gjennomføring.