Vi blir underholdt til irrelevans

Silvija Seres er teknolog og strategisk rådgiver. 

SYNSPUNKT. I 1985 skrev Neil Postman i «Amusing Ourselves to Death» at problemet i moderne samfunn ikke er at vi blir fratatt informasjon, men at vi drukner i underholdning. Han stilte George Orwell mot Aldous Huxley: Orwell fryktet sensur, Huxley fryktet distraksjon. Postman mente Huxley hadde rett.

Vi ser nå hvor presis den analysen er. Saken rundt Jeffrey Epstein rommer legendariske navn med historisk og institusjonell tyngde: statsledere, prinser, diplomater og milliardærer, mange av dem våre egne. Epstein-arkivet er usedvanlig stort og intimt. Når makt, dekadanse og arroganse dokumenteres så godt på tvers av alle medier, oppstår en uimotståelig magnetisme.

Dette er dopaminøkonomi på digitale steroider. Hver ny opplysning føles som læring. Hver deling gir sosial bekreftelse. I internettets testosteronøkonomi belønnes konflikt og konfrontasjon mest.

Yuval Noah Harari skriver i «Sapiens» at menneskets evne til å samarbeide i store samfunn bygger på delte fortellinger. Vi reagerer sterkest på historier om personer, svik, makt og moral fordi hjernen vår er formet av vår deltakelse i små grupper der rykter, status og lojalitet avgjorde overlevelse.

Problemet oppstår når denne fortellingslogikken fortrenger styringskapasitet, og når det som gir umiddelbar sosial resonans, systematisk vinner over det som krever analytisk anstrengelse. I et slikt system taper ikke det viktige fordi det er uviktig. Det taper fordi det er komplekst.

Parallelt foregår nå en annen utvikling, uten tilsvarende dramaturgi, men med langt større kompleksitet og strukturell betydning. I motsetning til de glamorøse aktørene i Epstein-universet er de sentrale personene som styrer KI-utviklingen nerdete teknologer, som opererer i digitale økosystemer som få utenfor fagmiljøene forstår.

Likevel har deres handlinger, og vår evne til å forstå dem, avgjørende betydning for vår fremtid.

Denne utviklingen får langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Det er en strukturell egenskap ved et system som belønner det emosjonelt tilgjengelige fremfor det strategisk avgjørende.

I 2025 brukte Microsoft, Amazon, Google og Meta til sammen rundt 250 milliarder dollar i kapitalutgifter, i hovedsak investert i datasentre, spesialiserte KI-brikker og modellinfrastruktur. Global KI-relatert IT-bruk og investeringer ble i 2025 anslått til rundt 1500 milliarder dollar. Nvidia prises i billionklassen fordi regnekraft har blitt en grunnleggende innsatsfaktor i økonomien.

KI-utviklingen følger «scaling laws», der ytelsen øker når datamengde, modellstørrelse og regnekraft øker. I fronten av feltet har KI-kraften over flere år doblet seg på under ett år. I et slikt tempo er seks måneder et teknologisk sprang. I samme periode som offentligheten diskuterer fortidens relasjoner, ferdigstilles nye superdatasentre, modellene blir kraftigere, og markedsmakt konsolideres hos dem som kontrollerer infrastrukturen.

Dette er et tempo- og kompleksitetsproblem. Eksponentielle systemer straffer utsettelse. Når utviklingen løper fra forståelsen, mister vi styringen. Kognitiv gjeld er avstanden mellom utviklingstempo og beslutningstempo. Den består i manglende realfagsbredde, for få beslutningstakere med teknologisk dybdeforståelse og svake koblinger mellom teknologi og styring. Den merkes i tempoet på beslutninger og i kvaliteten på prioriteringer.

Til sammenligning utgjør Norges «KI-milliard» mindre enn én promille av hva de fire største teknologiselskapene investerer på ett år. Norges Bank Investment Management forvalter verdier på over 1500 milliarder dollar, men fondet er frakoblet vår operative teknologiske kapasitet. Kapitalen er global. Infrastruktur og kompetanse må bygges nasjonalt.

Forskjellen mellom Epstein-universet og KI-universet er kompleksitet. Det første er personifisert og emosjonelt tilgjengelig. Det andre er teknisk, systemisk og krevende. I et mediesystem som belønner konflikt og synlighet, taper det strukturelle i konkurransen om oppmerksomhet.

Huxley fryktet at vi frivillig skulle vende oss bort fra det alvorlige fordi noe annet var mer underholdende. En moden offentlighet må kunne reagere og bygge samtidig. Gransking av makt er nødvendig. Oppbygging av kapasitet er avgjørende. Strategi er evnen til å prioritere det komplekse før det blir akutt. For et lite land med store ambisjoner bør dette være et styringsprinsipp.