34937 kommunestyrer på valg: Vedvarende politisk høykonjunktur i Frankrike

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Slik føles det i alle fall. Det er bare halvannet år siden de siste gang gikk til valg på ny nasjonalforsamling. Det hjalp ikke på forsamlingens beslutningsdyktighet. Denne uken fikk regjeringen endelig gjennom årets budsjett i Nasjonalforsamlingen, etter å så vidt ha overlevd to mistillitsforslag. 

Og allerede i mars kommer kommunevalget – det kanskje viktigste i hele det franske systemet fordi det når så langt inn i velgermassen og gjør folk til aktive medvirkende i sin egen politiske hverdag.

Kommunestyret med borgermesteren har tradisjonelt vært rammen om lokalsamfunnets liv og levnet og er det på mange måter fortsatt, selvsagt mest der det bor færrest folk (24935 kommuner har færre enn 1000 innbyggere). Noen ganger karikert i litteraturen, men kjærlig, som når en borgermester velger å prioritere avviklingen av kommunelotteriet fremfor mer presserende og alvorlige anliggender. 

Men denne jovialiteten kan være i ferd med å forsvinne selv i de minste kommunene. For det kommende kommunevalget blir sett på som en gallup foran det neste presidentvalget som kommer allerede våren 2027. Og deretter regner man med at den nyvalgte presidenten vil skrive ut et nyvalg på nasjonalforsamling, i  håp om å skaffe seg politisk armslag. 

For det er nettopp armslag, eller handlingsrom,  som kan mangle i et system med så mange forskjellige lag som det franske. Dagens situasjon er et godt eksempel: President Emmanuel Macron skjøt seg selv i foten ved å skrive ut nyvalg til Nasjonalforsamlingen etter valget på nytt EU-parlament i 2024. Han var misfornøyd med de franske høyreekstremistenes framgang ved dette valget. Da den nye franske nasjonalforsamlingen var valgt, ble det klart at situasjonen var blitt enda mer rotete enn før, og den største partigruppen ble Marine le Pens Nasjonal Front. Men ikke stor nok til å komme i regjeringsposisjon. Siden da har Frankrike hatt tre regjeringer og først på overtid fått vedtatt et statsbudsjett.

Det verste av det hele, sett med statsminister Sebastien Lecornus øyne, er at hans politiske credo er gjort til skamme i prosessen. Tidligere forsvarsminister Lecornu er nemlig tilhenger av parlamentarisme, i den forstand at en nasjonalforsamling må kunne diskutere seg fram til vedtak som blir stående. Slik burde det være mulig å unngå å bruke fransk politikks nødparagraf: Grunnlovens § 49.3. Med den kan nemlig en regjering overkjøre hele Nasjonalforsamlingen. Lecornu hadde satt sin ære i å unngå dette, og samtidig lirke Frankrike litt nærmere sine europeiske partnere når det gjelder valgsystem. Men det lot seg ikke gjøre. Han banket til slutt budsjettvedtaket igjennom ved hjelp av §49.3. 

Ironien i alt dette er at Sébastien Lecornu nå framstår som seierherre, etter at få levnet ham håp om å kunne bli sittende lenge da han ble utnevnt. Siden Macrons omstridte nyvalg i 2024 hadde to gamle politiske høyre-sentrum-veteraner, først sentrumspolitikeren François Bayrou og deretter høyremannen Michel Barnier, forsøkt å få stablet et flertall og et statsbudsjett på beina, uten å lykkes. Den langt yngre og mindre erfarne Lecournu greide det altså heller ikke, men forhandlet så mye og så detaljert med alle parter i forsamlingen at han til slutt hadde selvtillit nok til å tvinge igjennom et budsjettvedtak ved hjelp av 49.3. Selv om han på forhånd bedyret at det ville han ikke gjøre. 

Dermed kan forberedelsene til kommunevalget gå sin vante gang. Men det blir nok lite snakk om lotterier i denne omgang. Det alle venter på å se, er hvilken oppslutning Nasjonal Front får og om noen greier å etablere allianser som hindrer Nasjonal Front i å få et skikkelig gjennombrudd, bare noen måneder før neste presidentvalg. For det er og blir dette valget alles øyne er rettet mot.

Frankrike er med andre ord inne i en politisk høysesong. Kommunevalget blir en første sannhetens time som vil få stor betydning også utenfor landets grenser. Ingen fransk kommentator vil se på utfallet av dette kommunevalget som noen tilfeldighet. Det vil enten føye seg inn i et mønster der ytre høyre fortsetter sin frammarsj, eller gi et signal om at utviklingen kan snu. Det samme skjer i mange andre europeiske denne våren.

Nasjonal Fronts leder, Marine Le Pen, står for tiden i retten. Hun har anket en korrupsjons-dom som, hvis den ikke blir endret, vil gjøre det umulig for henne å stille som presidentkandidat. I så fall har hun en vikar klar: Jordan Bardella, 30 år gammel når valget finner sted og temmelig ukjent for de aller fleste franskmenn. Få vet hva han står for, men hans stjerne er stigende hvis man skal tro meningsmålingene. Han får i noen tilfeller større oppslutning enn Marine Le Pen. Sett utenfra kan interessen for ham tyde på at mange velgere har fått nok av politikk i det hele tatt.

Kommunevalget i neste måned blir med andre ord litt av et lotteri – i overført betydning. Vanskelig å forutse og med mange ukjente faktorer. Valgsystemet gjør prognoser svært upålitelige, noe myndighetene har valgt å bøte på for første gang ved dette kommunevalget: Individuelle kandidaturer avvikles til fordel for et listevalg-system. Det vil kanskje redusere velgernes følelse av direkte kontroll eller påvirkningskraft i sitt lokalmiljø, men samtidig skape større oversikt. Velgerne må uansett gjøre taktiske vurderinger i forhold til terrenget. Og terrenget er mer uoversiktlig enn på lenge.

5 siste Synspunkt

• KI krever økt kompetansepolitisk beredskap

• Når husholdninger i USA blir forsiktige, bør Norge bli mer offensivt

• Politisk maktpornografi og folkeopplysning

• 25 år siden Benjamin, 15 år siden 22. juli – og 4 uker inn i 2026

• Hva kreves for å oppnå godt lederskap i offentlig sektor?