Å være hyggelig eller være moraliserende

SYNSPUNKT. Vi har i flere sammenhenger, både i artikler og i foredrag, påpekt at det er litt overflødig å bli for opphengt i etikk og moral som grunnlag for å få til ønskede endringer. Da spesielt i mangfoldsfaget som er vår hjemmebane, og hvor det unektelig er fryktelig mye som blir uttrykt som nødvendig basert på verdier og «hva som er rett».

Men som nyhetsbildet nå påpeker, uten at det egentlig er nytt i historisk forstand, er det fullt mulig å være en slags moralens vokter uten at man praktiserer på noe vis det man preker. Eller som vi tidvis selv påpeker som en spissformulering: Det går helt fint an å være professor i etikk og en øksemorder samtidig.

Dette kan nok helt klart være kontraintuitivt for mange. For vi lever også i en tidsalder hvor vi, som Ricky Gervais påpeker i «Mortality», fint kan si vi er moralske og også kaste skam på de vi mener ikke er det, uten å egentlig legge frem bevis for egen fortreffelighet i reelle handlinger. Det holder strengt talt å lage noen videosnutter med egne sterke følelser, skrive noe som vekker reaksjoner eller, tydeligvis, å sitte i et støvete kontor og formene noe om hvordan befolkningen bør oppføre seg. 

For å dra en litt bibelsk referanse, er det uten tvil blitt mer enn lov å kaste den første sten helt uten innsjekk på stenkasterens moralske CV. Det performative har tatt helt overhånd i praksis; «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør» er gjengs praksis.

At det blir ramaskrik er på et vis forståelig, men vi burde egentlig vite bedre. Det som avgjør om vi er trivelige og omsorgsfulle i den forstand folk flest er interesserte i, har ingenting å gjøre med hvilke rolle eller tittel vi besitter, ei heller ikke hvor mye vi tenker og/eller prater om etiske dilemmaer i forskjellige sammenhenger. 

Enkelt forklart har mange tiår med personlighetsforskning i psykologien vist at tendensen til å være godhjertet omfattes av et personlighetstrekk som meget passende på norsk kalles «medmenneskelighet». Dette er igjen del av «Big Five», en personlighetstest de aller fleste kjenner til i dagens samfunn.

Medmenneskelighet som personlighetsfaktor defineres videre å bestå av:

• Tillit: Å tro på at andre mennesker har gode intensjoner.
• Rettfremhet: Å være ærlig, oppriktig og genuin i sin omgang med andre.
• Altruisme: En aktiv vilje til å hjelpe andre uten å forvente noe tilbake.
• Føyelighet: En tendens til å samarbeide og unngå unødige konflikter.
• Beskjedenhet: Å være ydmyk og ikke føle behov for å fremheve seg selv.
• Følsomhet: Å være empatisk, medfølende og preget av sympati. 

De aller fleste vil nok være enige i at et menneske som i sin atferd demonstrerer de seks ovenstående tendensene jevnt over, kan sies å være et godt menneske. Og det interessante er at det går fint an å være et slikt menneske uten å ha hatt et eneste studiepoeng i etikk, filosofi eller rettsvitenskap. Er man således en «ålreit type», trenger man egentlig ikke å få fortalt at man ikke bør forgripe seg på noen eller ta livet av uskyldige.

Men det motsatte gjelder også: Har man svært lav grad av medmenneskelighet som person, kan man likevel ta en doktorgrad i etikk, bli dommer eller prest, eller formane til høye moralske verdier i politikken. At noen har et tilsynelatende plettfritt sinn utad, betyr på ingen måte at det ikke er stappfullt av skjeletter i skapet. Personlighet er nemlig primært et resultat av genetikk, og resten er en fordeling av en del ytre omstendigheter.

De som er hyggelige i tenårene er i så måte gjerne hyggelige som unge voksne og pensjonerer seg som trivelige folk. Det som derimot har veldig lite å si, er hvilke intellektuelle ting og tang folk lærer. 

En skikkelig antisosial person kan med viten og vilje lære seg massevis av filosofi nettopp for å bruke en slik cerebral ballast til å skape en ny og grusom verdensorden, hvor moral defineres på et vis som passer med egne ambisjoner om maktutøvelse. Det har vi jo sett mer enn et par eksempler på gjennom historien.