Aslak Molvær: Fakta er ikke sutring, Heidi Nordby Lunde

Aslak Molvær kaller seg selv endringsentusiast og er styremedlem i tenketanken Sustinentia.

SYNSPUNKT. Heidi Nordby Lundes innlegg i Dagens Perspektiv tidligere denne måneden er en bemerkelsesverdig posisjon fra en stortingsrepresentant som burde vite bedre – ikke minst fordi hun i samme åndedrag peker på en rekke holdninger i samfunnet som nettopp bekrefter den aldersdiskrimineringen hun mener ikke eksisterer.

La oss begynne der hun starter: med en anklage om at det å påpeke systematisk ekskludering av seniorer i arbeidslivet er en form for klagesang. Dette er en retorisk strategi med lang historie: Mennesker som tar til orde mot strukturell diskriminering har ofte blitt møtt med nedlatende karakteristikker – «sutrete», «offermentalitet», «klagere».

Det er en effektiv måte å delegitimere motstemmer på, uten å faktisk forholde seg til substansen i kritikken.

Nordby Lunde går hardt ut mot det hun kaller femtiplussernes overdrevne selvbilde, og hevder at de i for stor grad klager på at de blir forbigått. Hun peker på at mange eldre arbeidstakere har urimelige forventninger, for eksempel om høyere lønn og ekstra ferie. At man skal holde seg relevant, mener hun, er individets eget ansvar. I utgangspunktet kan det virke som en rasjonell liberalistisk analyse: konkurransedyktighet avgjøres av evne og vilje. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

Faktum er at over 600.000 personer over 50 år står utenfor arbeidslivet i Norge i dag. Dette er ikke en tallfesting av late arbeidstakere som har gitt opp eller nekter å ta ansvar. Tvert imot viser arbeidsmarkedsdata og forskningsrapporter fra blant annet Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv og Statistisk sentralbyrå at mange av disse personene opplever å bli systematisk oversett i ansettelsesprosesser. Til tross for dokumentert kompetanse, lang erfaring og stabile arbeidsvaner, taper de gang på gang i konkurranse med yngre søkere – ofte til tross for at de eldres produktivitet, sykefravær og lojalitet slår positivt ut.

Nordby Lundes innlegg er et skoleeksempel på det jeg tidligere har omtalt som «snillisme som fordekt aldersdiskriminering». Det handler om samfunnsstrukturer og holdninger som later som de verdsetter eldre, men som i praksis reduserer dem til omsorgsobjekter. Det skjer når seniorpolitiske tiltak pakker inn aldersgrupper i retorikk om verdighet og respekt, men samtidig gjør lite for å motvirke reell ekskludering. Snillismen kommer med honnørord – men ingen ansettelseskontrakter.

Det virkelig interessante i Nordby Lundes utspill er ikke den ideologiske motstanden mot velferdsrettigheter som ekstra ferie eller god pensjon. Det er heller den dype motviljen mot å anerkjenne diskriminering som systemfeil. For i hennes analyse forsvinner strukturene helt. Alt reduseres til individets ansvar: Du må selv holde deg oppdatert, du må ikke forvente for mye, du må ikke klage. Dette er en retorikk som ligner på hvordan andre former for diskriminering tidligere har blitt bortforklart – som om rasisme, kjønnsdiskriminering eller funksjonshemmende holdninger bare er et spørsmål om personlig tilpasningsevne.

La oss se nærmere på fakta:

• Forskning fra Oxford og Stanford viser at kognitive ferdigheter, evne til problemløsning og sosial kompetanse ofte holder seg stabile eller forbedres hos personer opp mot 70 års alder.
• En rekke norske arbeidsgivere – fra helsesektoren til teknologi – rapporterer at eldre medarbeidere har lavere sykefravær, høyere lojalitet og bidrar sterkt til teamdynamikk og erfaringsbasert læring.
• Likevel oppgir over halvparten av personer over 55 at de har opplevd å bli forbigått eller oversett i rekrutteringsprosesser, ifølge Senter for seniorpolitikk.

Dette er ikke en følelse. Det er dokumentert virkelighet.

Men kanskje mest alvorlig er måten Nordby Lunde undergraver det som burde være en felles erkjennelse: At aldersdiskriminering er et hinder for sosial bærekraft. Når mennesker holdes utenfor samfunnsdeltakelse, uavhengig av om det skyldes alder, funksjonsevne eller bakgrunn, svekkes den sosiale kontrakten. Økonomien taper kompetanse. Arbeidsmiljøer mister mangfold. Fellesskapet blir smalere.

Alderisme er et strukturelt fenomen, ikke en individuell svakhet. Den legitimeres gjennom stereotypier som «de er for dyre», «de henger ikke med», «de er ikke sultne nok». Slike antakelser brukes ikke sjelden som begrunnelse for å overse kvalifiserte kandidater. Og når noen påpeker at dette skjer, blir det avfeid som «sutring». Dette er ikke bare nedlatende. Det er demokratisk problematisk. Det fratar en gruppe mennesker retten til å ytre seg om sin situasjon uten å bli mistenkeliggjort.

Jeg tror ikke Heidi Nordby Lunde er imot eldre mennesker. Jeg tror heller ikke hun ønsker å fremme diskriminering. Men jeg mener hun undervurderer hvor gjennomgripende aldersrelaterte holdninger preger beslutninger i arbeidsliv, politikk og samfunnsdebatt. Å være blind for struktur er ikke et uttrykk for styrke. Det er et svakhetstegn ved analysemodellen.

I et samfunn der vi alle lever lenger, og pensjonsalderen heves, blir det stadig viktigere å snakke sant om hvordan alder virker inn på måten vi verdsettes på. Da trengs ikke mindre stemmebruk – det trengs mer. Vi trenger en offentlighet som tåler ubehagelige sannheter om ekskludering og tap av muligheter. Vi trenger politikere som lytter, ikke avfeier. Vi trenger ordentlige samtaler om hva det innebærer å være menneske i ulike livsfaser.

Derfor, Heidi Nordby Lunde, inviterer jeg deg gjerne til en kopp kaffe i stortingskantina. La oss snakke sammen. Ikke om «sutring» – men om fakta. Ikke om fordommer, men om potensial. Ikke om hvem som skal «skjerpe seg» – men om hvordan vi sammen kan skjerpe samfunnets sans for rettferdighet og inkludering.

La oss diskutere, ikke avfeie. La oss bygge politikk på data, ikke på fordom. Og fremfor alt: la oss møtes som jevnbyrdige samfunnsborgere. Jeg tar gjerne turen til deg på Stortinget.

Sutring? Nei. Jeg kaller det demokratisk deltagelse.