Heidi Nordby Lunde: Femtiplusserne kan kanskje takke seg sjæl?

Heidi Nordby Lunde er stortingsrepresentant for Høyre.

SYNSPUNKT. Siden Gubben ser ut til å være fornøyd med sivilstatusen som gift, er jeg litt mindre bekymra for det siste.

Men når den uttalte endringsentusiasten Aslak Molvær skriver om aldersdiskriminering og nedvurdering av mennesker over femti i Dagens Perspektiv, så kjenner jeg at jeg selv er drittlei denne nedvurderingen selv. Den kommer først og fremst fra mennesker over femti som gnåler om aldersdiskriminering og nedvurdering.

For det første undrer jeg alltid på hvilken bedriftskultur disse selverklærte ressursene har bidratt med i sine respektive stillinger gjennom arbeidslivet for å skape mangfoldige arbeidsplasser, også aldersmessig. Ansatte de selv folk over femti da de hadde sjansen, eller ga de alle karrieremuligheter til trettiåringer i tidsklemma?

For det andre så lurer jeg på hvor smart det er å sutre offentlig over sin minskede attraktivitet, samtidig som man forventer både lønnsprogresjon og ekstra ferieuke. Det er ikke politikere, som ofte selv er godt over femti, som snakker om femti+ som en byrde eller kostnad, det klarer femtiplusserne selv.

Molvær skriver at partiprogrammer, offentlige utredninger og budsjettdokumenter snakker om eldre nesten utelukkende i omsorgskategorier. Det er feil. Partiprogrammer, offentlige utredninger og budsjettdokumenter snakker om omsorgstrengende i omsorgskategorier. Er du en frisk og arbeidsom femtiplusser har du samme omtale som en frisk og arbeidsom trettiåring – ingen.

Som politiker har jeg også større forventninger til egeninnsatsen til voksne mennesker med arbeidserfaring, både når det gjelder å oppdatere seg og holde seg relevant, enn til unge mennesker som enda ikke har fått sjansen. Derfor blir ofte unge uten arbeid prioritert når det gjelder arbeidsinkludering. Molvær spør om hvem som regnes som en investering og hvem som sees som kostnad. Vel, kostnaden for unge som blir stående for alltid utenfor arbeidslivet er langt høyere, enn for en femtiplusser som ikke får de karrieremulighetene de fortjener.

Femtiplussere skal ikke ut i flere foreldrepermisjoner, er ferdig med å hente i barnehagen og drasser ikke med seg nye varianter av forkjølelse fra ungene til arbeidsplassen. Vi har vært ute en vinternatt før, lar oss ikke stresse av nye situasjoner, har vært utsatt for omstillinger, sentralisering og desentralisering av oppgaver, gammel og utdatert teknologi, oppgraderinger og oppdateringer, ubrukelige sjefer, han sure på IT og fandens oldemor.

Likevel så klarer vi altså å gjøre oss sjøl til et problem. Samtidig skal vi ha høyere lønn og mer fri. Om vi da taper i konkurransen mot en generasjon millenniere som går for å ha diskutabel arbeidsmoral og et anstrengt forhold til kleskoder, så må vi jo nesten spørre oss selv om vi er den ressursen vi tror vi er. Men så har jeg alltid sett på mennesker som individer, ikke grupper, og tror at vi er en gjeng med blandet drops uansett hvilken generasjon vi tilhører.

Vi mangler allerede nå kompetent arbeidskraft i nærmest alle yrker, og verre skal det bli. Den arbeidsgiveren som i dag ikke har en strategi for å tiltrekke seg eller holde på femtiplussere kommer til å slite når det nå tynnes i rekkene på arbeidsmarkedet.

Kanskje vi skal slutte å sutre om aldersdiskriminering, realitetsorientere oss litt og begynne å vise oss som de ressursene vi påstår at vi er?