Vi har råd til å vente – det er problemet

Tor W. Andreassen, PhD, er tidligere professor ved NHH og er i dag leder av faglig råd i Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. I boken «Landet som ble for rikt», hevdet Martin Bech Holte i fjor, at Norge var sløvet av oljeformue. I august svarte Øystein Olsen og Eivind Thomassen med motboken «Vårt rike land» hvor de fant at det ikke var noe forfall å spore, bare en velstående nasjon som har det bra.

Debatten dreier seg om fortellinger, ikke om målbar konkurranseevne. Begge kan ha rett i egne premisser og likevel bomme på spørsmålet som avgjør Norges fremtid.

IMD har nylig levert et tall ingen av debattantene har tatt innover seg. Norge har falt fra 9. til 18. plass i verdens konkurranseevne-rangering på fire år, brattere enn Danmark og Sverige. Det er verken forfall à la Bech Holte eller ren velstand à la Olsen, men et spesifikt, målbart gap mellom Norges makroøkonomiske styrke og næringslivets evne til å konkurrere på annet enn kostnader.

Samtidig krangler Stortinget om handlingsregelen skal strammes inn. Knut Kjær vil avskaffe den; Jens Stoltenberg forsvarer den; Høyre vil stramme den inn. Ingen spør hvorfor et land med solide statsfinanser mister terreng i konkurranseevne.

Øystein Eriksen Søreide i Abelia har pekt på at staten bruker over 100 milliarder kroner årlig på subsidier som Norgespris, CO₂-kompensasjon og jordbruksstøtte. Dette er ordninger som demper symptomer på omstillingspress fremfor å angripe årsaken.

IMD måler økonomisk yteevne, offentlig effektivitet, næringslivets effektivitet og infrastruktur. Årets budskap er at konkurranseevne handler om institusjonell troverdighet, og der skårer Norge historisk sterkt. Men nettopp dette avslører problemet. En økonomi kan være «konkurransedyktig» i IMDs forstand – stabil, forutsigbar, velregulert – uten at bedriftene konkurrerer hardt om kunder og markedsandeler. Det er forskjell på makrokonkurranseevne og mikrokonkurranse – det vil si rivalisering mellom selskaper. Ifølge Porter-tradisjonen er det rivalisering som driver innovasjon, ikke stabilitet.

Når aktører vet at de blir reddet uansett utfall, forsvinner disiplinen som tvinger fram omstilling. Det er det økonomen János Kornai kalte myk budsjettskranke, og Norge har bygget en av verdens mykeste. Når staten dekker kostnaden ved høye strømpriser og lav lønnsomhet i modne næringer, fjernes signalet som driver nyskaping – risikoen for å tape.

Stoltenberg har rett i at institusjonene ikke er svekket og oljepengene ikke er brukt opp. Men poenget er at om formuen forvaltes med disiplin, endrer insentivene til mottakerne. Begge deler er sant samtidig. Handlingsregelen er ansvarlig forvaltet, og ansvarligheten har gjort Norge for komfortabelt.

Løsningen er ikke å fjerne all støtte over natten, men å gjeninnføre disiplin uten å fjerne trygghet. Krisetiltak bør få sluttdato og krav til dokumentert konkurranseeffekt før forlengelse – ikke bli varige utgiftsposter, slik Frp og Sp ønsker. Konkurransetilsynet trenger mer håndhevingskraft i dagligvare, bank og telekom. Offentlige anskaffelser bør være krevende kunder som stiller krav om nye løsninger fremfor den laveste prisen. Dette kan åpne markeder for utfordrere. Investinor og Nysnø bør prioritere skalering fremfor eierskap i modne, subsidierte næringer.

Danmark og Sverige har ingen oljeformue å skylde på, men faller av samme grunn som Norge. Det vil si stigende kostnader og et svakere arbeidsmarked. Forskjellen er farten. Danmark falt 6 poeng fra 2023 til 2026; Norge falt 10, som er nesten 75 prosent raskere. Det er det som skjer når strukturell sløvhet møter en ekstra pute å falle mykt på.