Det tause samlebåndet – når omsorgen for barn blir en anbudsvare

Ståle Langvik er lektor. 

SYNSPUNKT. Marius må Ikke flytte fordi han har gjort noe galt, og ikke fordi de ansatte ikke vil ha ham der. Men fordi kontraktstiden mellom staten og det private selskapet som drifter boligen har utløpt. Et annet firma har vunnet det nye anbudet. Mens de voksne diskuterer oppsigelsestid og virksomhetsoverdragelse, pakker fjortenåringen bagen sin for fjerde gang på to år.

Opprulling

Rapporten fra A-krimsenteret i Tønsberg, som rulles opp i mediene i disse dager, avdekker at personer med tilknytning til kriminelle nettverk har sentrale roller i 16 private selskaper innen barnevern og velferdstjenester i Sør-Øst politidistrikt. Tre av dem er godkjente barnevernsinstitusjoner med plasseringsplasser for barn. Dette fremstilles i offentligheten som et eksternt sjokk, en uforutsett krim-alarm i en ellers velfungerende velferdsstat. Departementene fikk rapportens risikovurderinger allerede i juni. Det er ikke ensbetydende med tåkelegging, for samarbeidet som fulgte, er trolig grunnen til at BevisstUng mistet godkjenningen før saken ble offentlig kjent. Men det er verdt å merke seg at det tok til slutten av august før offentligheten fikk vite hva myndighetene hadde visst i to måneder.

Men Marius' brutte relasjoner og de kriminelle nettverkenes inntog er to symptomer på samme grunnleggende systemsvikt. Begge deler kan forstås som sårbarheter i en over tjue år lang markedsorientering av statens mest inngripende omsorgsoppgaver.

Det formalistiske jernburet

Byråkratiets iboende tragedie, slik sosiologen Max Weber formulerte det, er dets tendens til å erstatte levende menneskelig skjønn med kalde, standardiserte kategorier. Når staten setter ut barnevernstjenester til et privat kvasimarked, som i dag omsetter for rundt 3,7 milliarder kroner årlig, tvinges forvaltningen inn i et formalistisk jernbur.

Siden den varme omsorgen og den relasjonelle tryggheten klokken tre om natten ikke kan fanges opp i et anbudsskjema, må systemet navigere etter formelle prosessindikatorer: Er politiattesten fremvist? Er datoen korrekt registrert i saksbehandlingssystemet? Foreligger godkjenningen på papiret?

Dette skaper en fatal, teknokratisk blindhet. Politiattesten fungerer som forvaltningens fremste moralske alibi, men i praksis er den tilstrekkelig kun i teorien. De kriminelle aktørene opptrer sjelden som gatebander; de besitter det sosiologen Pierre Bourdieu kalte administrativ kapital, de oppretter aksjeselskaper, fyller ut formelle krav til punkt og prikke, og bruker statens egne kvalitetssikringsordninger som kamuflasje. De vinner ikke ved å bryte skjemaveldet. De vinner ved å beherske det bedre enn systemet selv gjør. Svært få av de alvorlige nettverksrelasjonene og stråmannsstrukturene som etterretningen avdekker, vil noensinne dukke opp på en standardattest. De kriminelle aktørene tilpasser seg og omgår registerstaten systematisk gjennom falske dokumenter, ID-misbruk og manipulasjon av digitale søknadsprosesser.

Byråkratiets reaksjon er dypt forutsigbar: Justisdepartementet svarer med å utrede endringer i selve barneomsorgsattesten. Når de formelle sjekklistene svikter, er systemets instinktive refleks å kreve flere og bedre papirer. 

I saken om institusjonen BevisstUng Bolig AS, som nylig mistet godkjenningen for to av sine avdelinger, hadde en ansatt vært siktet, mistenkt eller domfelt i rundt tolv straffesaker hos politiet, der flertallet var henlagt. Det er dypt symptomatisk når lederen for A-krimsenteret selv presiserer at de utelukkende har økonomiske og formelle forhold under lupen, og ikke har foretatt noen vurdering av omsorgen eller boforholdene til barna. Systemet kontrollerer papirflyten på overflaten. Hva som skjer i rommet barna faktisk sover i, vet vi fortsatt lite om.

Ansvarsløsheten i det banale byråkratiet

Tjueto år etter at den statlige barnevernsreformen i 2004 åpnet dørene for kommersialisering, domineres markedet i dag av store konsern og internasjonale oppkjøpsfond, og kommersielle aktører står nå for 90 prosent av statens enkeltkjøp av institusjonsplasser. Ingen av disse etablerte, store aktørene er blant de 16 selskapene A-krimsenteret har undersøkt, og det er viktig å holde de to sakene fra hverandre. Men et marked konsentrert på så få hender, der oppsigelsestid og virksomhetsoverdragelse styrer et barns hverdag, er sin egen sårbarhet, uavhengig av kriminalitetsspørsmålet.

Når den statlige etaten Bufetat står som bestiller, kommunen som tildeler, et privat selskap som driftsoperatør, og et annet selskap som huseier, oppstår en form for ansvarsspredning som minner om det Hannah Arendt undersøkte gjennom begrepet om ondskapens banalitet: mennesker kan utføre sin avgrensede funksjon korrekt samtidig som helheten produserer moralsk uakseptable resultater.

Dette er ikke et system preget av onde hensikter, men av systemisk ansvarsfraskrivelse. Hvis en sårbar ungdom sviktes eller utsettes for uegnede voksne på en institusjon, har systemet rigget seg slik at ingen kan holdes personlig ansvarlig. Saksbehandleren på tildelingskontoret har forholdt seg til budsjettrammene. Bufetat har forholdt seg til de formelle godkjenningene. Eierne har forholdt seg til regnskapslovens tørre tall. Alle har fulgt reglene som gjaldt for dem. 

Kommunikasjonssvikten i det lesbare maskineriet

Hvorfor klarte ikke dette massive kontrollapparatet å fange opp sårbarhetene før det var for sent? Svaret ligger i statens jakt på å gjøre samfunnet digitalt og registerbasert lesbart, slik statsviteren James C. Scott har beskrevet det: forvaltningen foretrekker informasjon som kan sendes, arkiveres og automatiseres.

Det mest rystende eksempelet kom sommeren 2023, da det ble kjent at politiet i flere kommuner hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet via Altinn, uten at mottakerne var klar over praksisen. Kritiske meldinger om sårbare barn ble liggende uåpnet i systemets digitale mellomrom, mens den digitale transaksjonen ble registrert som vellykket. Denne tverretatlige tåkeheimen bekreftes nå fra høyeste hold. Regjeringen har parallelt sendt en ny Ø-kriminformasjonsforskrift på høring, som skal gi etatene rettslig hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger. Før denne forskriften er på plass, er etatene i praksis lovpålagt å forbli blinde for hverandres sårbarheter.

I kveld

Neste uke overtar det nye selskapet driften av boligen på Østlandet. De formelle godkjenningene er på plass. Politiattestene er arkivert. Den digitale transaksjonen er registrert som vellykket.

Men på rommet sitt sitter Marius med bagen ferdig pakket. Han vet ingenting om A-krimsenterets rapport, om de 16 selskapene eller de tre med godkjenning. Han har lært det systemet nektet å ta innover seg: at i velferdsstatens mest profesjonaliserte maskineri er omsorg noe som kan flyttes på anbud, mens ansvaret er det eneste som blir borte.