Bør vi kutte ut begrepet «demokrati»?

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. Mange av demokratidefinisjonene som florerer, og mye av det vi nå til dags kaller demokrati, er ganske langt fra den klassiske demokratidefinisjon. Det antikke Athen – der hverken slaver eller kvinner fikk stemme, og der embeter ble besatt ved loddtrekning – vil mange av oss i det minste kvie oss for å kalle et demokrati.

Filosofiprofessor Herman Cappelen ved Universitetet i Hong Kong har skrevet bok der han oppfordrer til å slutte å bruke begrepet demokrati. Han har absolutt et poeng.

Da de amerikanske grunnlovsfedrene brukte begrepet demokrati, mente de direkte demokrati. De ønsket en republikk, og med det mente de det vi kaller representativt demokrati, skjønt stemmeretten, regulert på delstatsnivå, var mer begrenset, og statsoverhodet skulle velges. Den føderale statsmakten skulle også være begrenset.

«USA er en konstitusjonell republikk, ikke et demokrati», er noe man kan få høre ganske ofte fra amerikanske liberalister og konservative. Her mener de med demokrati uinnskrenket folkeflertallsstyre. Ser man på dagens demokratier, er det ingen av dem som i streng forstand har uinnskrenket flertallsstyre, enda vernet mot uinnskrenket flertallsstyre er av varierende kvalitet. Begrensede demokratier er også demokratier.

Det kan være greit å minne om det statsviternestor Johan P. Olsen skrev i Folkestyrets varige spenninger, nemlig at de fleste er betingede demokrater. De vil ikke godta hva som helst fra et flertall. Mange vil dog ikke ta slikt vern med i selve definisjonen av demokrati, uten at modifikatorene liberalt eller konstitusjonelt er med.

Allikevel er det ofte at slikt vern er med i en definisjon uten modifikator. Det samme gjelder maktfordeling, som kan argumenteres for at ikke hører hjemme i en ren demokratidefinisjon.

Ofte kan vi se at for eksempel rettsstaten blir nevnt som en demokratisk institusjon. Andre vil mene at det er en liberal institusjon. Dog må det sies at en viss grad av beskyttelse av opposisjonen er nødvendig for at borgerne skal ha et reelt valg ved valgurnene.

Hvis vi går til Cappelens bok, ser vi at han trekker frem demokratiindekser som ikke er enige om hvilke land som er «fulle demokratier».

Det er mulig å komme opp med definisjoner av demokrati som gjør at intet statsstyre ville passe. Skulle en demokratidefinisjon kreve at folkeflertallet var enig i enhver statsbeslutning, ville ikke et eneste land nå opp.

Den kjente norsk-amerikanske statsviteren Robert A. Dahl ønsket at begrepet demokrati skulle forbeholdes et ideal, mens polyarki kunne brukes om implementerte reelle systemer. Han lyktes ikke i å overtale verden, og vi kan tenke oss polyarkier, altså styret ved mange, som noe mange av oss vil si ikke lever opp til demokratiske idealer.

Noen definerer hva de mener med demokrati. Cappelen påpeker at det er så som så med deres lojalitet mot egen definisjon. De er ofte ikke konsekvente fra tekst til tekst. Internt i samme tekst kan sitater trekkes frem der den siterte ikke har samme definisjon.

Selv har jeg sett tekster der forfatteren har brukt begrepet liberalt demokrati for så senere å bruke begrepet demokrati, hvor man får mistanke om at det samme menes uten at det er eksplisitt.

Noe av problemet med alle de ulike florerende demokratidefinisjoner kan ha med demokrati som kvasireligiøst fenomen å gjøre. Man går utenom Bøygen. Istedenfor å si at man er mot demokrati, omdefinerer man det. Man snakker for eksempel om markedets demokrati. Eller, som et annet relatert eksempel, man kan si at demokrati betyr at det enkelte individ bestemmer mest mulig selv.

Det kan selvfølgelig bli vanskelig å omdefinere demokrati til det man foretrekker hvis man, som for eksempel Hans-Hermann Hoppe, mener at tiden da monarkene bestemte var bedre. Men det går fint an, i tråd med Cappelens hovedpoeng, å si at statens makt har tiltatt i folkesuverenitetens tidsalder langt på vei på grunn av illusjonen om at folket styrer selv uten bruk av ordet demokrati. (For ordens skyld: Cappelen har ikke uttalt seg om forholdet mellom folkesuverenitet og statsmakt.)

Ludvig von Mises mente at demokrati ville være tapt hvis flertallet skulle bli økonomisk avhengig av staten. Han mente også at med en økonomi kontrollert av staten ville det være vanskelig eller umulig å drive opposisjonsvirksomhet.

Når man kommer ut på venstresiden, er det ikke uvanlig å mene at man må ha stor grad av økonomisk likhet for å ha et reelt demokrati. Her ser det ut til å være langt på vei uforenlige forutsetninger. Detaljene i demokratidefinisjonene er neppe de samme heller.

Cappelen viser i sin bok til forsøk på konsensusdefinisjoner av ordet demokrati. Cappelen peker på flere svakheter i slike definisjoner, og ifølge Cappelen er det også mangel på konsensus om autoritativ definisjonsmakt. De mange ulike og langt på vei motstridende demokratidefinisjoner, inkonsekvent forhold til definisjoner og så videre, er kilde til omfattende verbal disputt, slik Cappelen redegjør for.

Når vi krangler om demokrati, er vi ofte altså ikke er enige om hva vi krangler om. Det er nok en lang og tung vei å gå for å bli kvitt bruken helt, noe også Cappelen innser. Men vi kan kanskje bli flinkere til å finne bedre formuleringer?