Hvordan leser man egentlig en bok?

Truls Liland er stipendiat og høgskolelektor ved Hauge School of Management på NLA Høgskolen.

SYNSPUNKT. Prosjekter som oppmuntrer til mer boklesing er kjærkomne og nødvendige. Men hvordan leser man egentlig en bok? Det åpenbare svaret for mange er kanskje: fra perm til perm, slik forfatteren har lagt opp til. Men er det den eneste måten å lese den på, og er det den beste?

I 1972 ga Mortimer J. Adler og Charles Van Doren ut en revidert utgave av How to Read a Book. Det kan kanskje virke unødvendig å skrive en bok om hvordan man leser bøker. Men selv om vi lærte å lese i tidlig alder, betyr ikke det at vi er utlærte som lesere og automatisk vet hvordan vi kan få mest mulig ut av en bok.

Tre formål og fire nivåer

Adler og Van Doren skiller mellom å lese for underholdning, for informasjon og for forståelse. De to første er verdifulle. En roman kan både underholde og lære oss mye om mennesker, og en fagbok kan gi oss kunnskap om for eksempel et land, en konflikt eller et fagfelt.

Men ifølge forfatterne er det lesing for forståelse som har størst potensial til å forandre oss. Da møter vi tekster som i utgangspunktet er krevende, som utfordrer oss og som vi kanskje må anstrenge oss for å få tak på. Dette skjer ikke av seg selv. Det er en ferdighet som kan øves opp.

Forfatterne beskriver også fire nivåer av lesing. Elementær lesing handler om å forstå hva setningene sier. Inspiserende lesing er å skumme systematisk, se på innholdsfortegnelsen, forordet og konklusjonen, for å avgjøre om boken er verdt å bruke tid på. Analytisk lesing er å lese grundig og gå i dialog med teksten på dens egne premisser. Det mest krevende nivået er det de kaller syntopisk lesing, der man leser flere bøker om samme tema opp mot hverandre og danner seg en selvstendig forståelse.

Fire spørsmål til enhver bok

Kjernen i metoden er imidlertid fire spørsmål som enhver aktiv leser bør stille:

1. Hva handler egentlig boken om som helhet?

2. Hva blir sagt i detalj, og hvordan?

3. Er det som formidles sant, helt eller delvis?

4. Hva så? Hvilken betydning har dette for oss?

Spørsmålene kan virke enkle, men er egentlig krevende å gå inn i. Det første tvinger oss til å beskrive bokens hovedtema i noen få setninger. Det andre krever at vi faktisk forstår forfatterens nøkkelbegreper og argumenter. Først når vi har forstått teksten fra forfatterens ståsted, har vi rett til å være enige eller uenige. Adler og Van Doren var tydelige på dette: Kritikk før forståelse er ikke kritikk, men er egentlig mer et uttrykk for fordommer. Det fjerde spørsmålet løfter lesingen ut av boken og konfronterer oss med hva den nye forståelsen betyr for vårt eget liv. Leseren er her ikke en passiv mottaker. Lesing kan forstås som en kommunikasjonsprosess der begge parter må gjøre jobben sin. En god bok krever en våken og oppmerksom leser. 

Fortsatt aktuelt

Man kan selvsagt diskutere skillene mellom formålene og nivåene beskrevet over. Men hovedpoenget til Adler og Van Doren ser ut til å stå støtt selv om det er mer enn 50 år siden boka deres ble skrevet: Vi bør tenke gjennom hvorfor og hvordan vi vil lese en bok, og hva vi ønsker å sitte igjen med. Derfor tilbyr de praktiske verktøy for å gjøre nettopp dette.

Tre momenter kan supplere metoden i vår tid. For det første forkunnskap: Noen bøker forutsetter at man kjenner andre bøker eller har grunnleggende kunnskap på feltet. For det andre hukommelse: Notater og oppsummeringer gjør at vi husker bedre. For det tredje medium og kontekst: Ulike medieflater som papir og skjerm kan påvirke hva vi får med oss, og hyppige avbrytelser gjør det ofte vanskeligere å konsentrere seg.

Å trene opp evnen til dyplesing er derfor en god investering. Det gir ikke bare læring, men kan også bidra til refleksjon, innlevelse, sunn dømmekraft og selvstendig tenkning. God lesning!