Det bygger seg opp mot det endelige slaget om kommunene

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv. 

KOMMENTAR. Ny finansieringsordning, mer eller mindre øremerking, flere sammenslåinger, nye typer samarbeid og prinsippet om likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet du bor.

Alt dette ligger i potten når Kommunekommisjonen skal foreslå veien videre for Kommune-Norge.

Arbeidet Kommunekommisjonen nå er i gang med, kan forandre Norge. Eller ikke. Det kommer an på to ting: Om kommisjonen våger å legge alt på bordet – og om regjeringen velger å ta den store debatten som kreves for å få til endringer som monner.

LES MER:

Kommunekommisjonen: Blir den redningen for et skakkjørt Kommune-Norge?

Dersom noe er råttent i kongeriket Norge, så er det kommuneøkonomien.

Når stortingspolitikerne driver valgkamp og kommer med sine fagre og kostbare løfter, så handler det nesten alltid om saker som påvirker den kommunen du bor i. Det er kommunene som er velferdsstatens førstelinje. Det er de som får jobben og ansvaret for å gjennomføre alle gode politiske forsetter.

Problemet er at de verken har nok penger eller folk til alt de skal gjøre.

Og selv om den norske staten er søkkrik, så er det grenser for mye penger det offentlige kan bruke på tjenester til innbyggerne – den berømte handlingsregelen er én grense, tilgangen på arbeidskraft en annen. Dessuten har vi jo lært at offentlig pengebruk påvirker både prisvekst og rentenivå.

Men noe må gjøres med kommunene. Pengesekken er snart tom mange steder.

Regjeringen og hele kommunesektoren håper at Kommunekommisjonen skal finne svar.

Mange av svarene finnes allerede. Men de spriker i alle retninger:

• Mer penger eller færre oppgaver?
• Større lokal frihet eller sterkere statlig styring?
• Flere øremerkede tilskudd eller mer ‘frie midler’?
• Nasjonale mål om likeverdige tjenester eller godta at ikke alle kommuner kan tilby alt?
• Generalistkommuner eller såkalt differensiert oppgavefordeling?
• Mer interkommunalt samarbeid eller flere kommunesammenslåinger?

Kommunene selv er svært opptatt av økonomi, naturlig nok – godt over halvparten av dem gikk med underskudd i fjor og like mange forventer det samme i år. I tillegg er kommunene opptatt av «selvstyre». De vil ha seg frabedt at staten detaljstyrer deres gjøren og laden.

Kommunene vil altså ha mer penger fra staten, men de vil selv bestemme hvordan de skal bruke dem.

I prinsippet er nok de fleste stortingspolitikere enig i dette. Men på den annen side – når et politisk parti får gjennomslag for en av sine kjepphester, så vil det svært gjerne sørge for at pengene går nettopp den ene kjepphesten – og ikke til å varme opp svømmebasseng eller kjøre skiløyper. Og da ender det fort med øremerking.

Så, når det for eksempel vedtas at det trengs flere lærere per elev i skolen, da lager rikspolitikerne en bemanningsnorm. Eller, dersom det gis mer penger til behandling og forebygging av psykisk uhelse, ja da vil stortingsflertallet at de pengene gå til akkurat det.

Helt siden 1960-tallet har norske kommuner stolt levd etter prinsippet om «generalistkommunen» – altså det faktum at du som innbygger har rett på akkurat de samme tjenestene, uansett hvor i landet du velger å bosette deg.

Men det prinsippet må politikerne lenger ut på, ja, nettopp, landet med. For mange av kommunene våre har til gangs vist at de ikke greier å tilby nok av de tjenestene de er forpliktet til å levere.

Du får nemlig ikke det samme tilbudet om tjenester over hele landet. Tilgangen på for eksempel sykehjemsplasser og tilrettelagte boliger eller hjemmetjenester varierer mer enn været om høsten. Resultatet er at flere mennesker som er avhengige av kommunale tjenester regelrett blir velferdsflyktninger i eget land. De tvinges til å flytte – eller flykte – fra en kommune eller bydel, til en annen, hvor tjenestetilbudet er bedre. Eller omvendt – de våger ikke å flytte, selv om det handler om kjæreste, jobb eller utdanning.

På den ene siden erkjenner en rekke kommuneledere at de sliter med å følge loven og gi folk de tjenestene de faktisk har krav på. På den andre står det kommunale ledere – kanskje til og med noen av de samme – og krever å få bestemme selv hva de skal bruke pengene på.

Til sjuende og siste er det rikspolitikerne på Stortinget som har hovedansvaret for at situasjonen er blitt som den har blitt. Det er direkte uansvarlig å pålegge kommunene flere oppgaver og mer ansvar for å følge opp nye vedtak, lover, regler og rettigheter – uten at det følger tilstrekkelig ressurser med på kjøpet.

Uansett hva Kommunekommisjonen ender opp med å foreslå i sine to rapporter – den første kommer allerede før jul, mens den andre kommer neste høst – så må løsningen handle om to ting: Penger og struktur.

Kommune-Norge må organiseres på en måte som gjør det mulig å finansiere oppgavene de er satt til å skjøtte.

KS snakker på inn- og utpust om at innbyggerne har fått for høye forventninger til hva kommunen vår skal levere.

Vel, jeg er ikke så sikker på det. De forventningene legger i alle fall Kommune-Norge stor innsats i å bryte ned.