Ett år etter Draghis EU-rapport. Hva nå?

Tor W. Andreassen er professor emeritus ved NHH og leder av faglig råd, Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. Da Mario Draghi leverte sin 400-siders rapport om Europas konkurranseevne 9. september 2024, var budskapet krystallklart formulert i 383 tiltak: EU står overfor et eksistensielt valg. Enten investerer vi massivt i teknologi, innovasjon og grønn omstilling – eller så aksepterer vi en langsom nedgang i skyggen av USA og Kina.

Ett år senere er bare rundt 11 prosent gjennomført, ifølge Financial Times.

Hvorfor går det så sakte når alle ser alvoret?

For det første handler det om politikk. EU-landene er enige om målene, men uenige om midlene. Reformene som virkelig monner – pensjonsalder, skatteregler, arbeidsmarked – møter motstand fra nasjonale parlamenter preget av kortsiktig valgkamp og voksende populisme. Samtidig tar prosessen i Brussel tid. Nye lover skal forhandles mellom Kommisjon, Råd og Parlament. I en union av 27 land blir kompromissene ofte små og forsinkelsene store.

For det andre handler det om økonomi. Draghi foreslo at EU skulle doble forskningsbudsjettet og bruke tre prosent av BNP på innovasjon. Men med stramme budsjetter, høy inflasjon og krig på kontinentet har pengene gått til forsvar og akutte energitiltak. Resultatet er at Europa fortsatt kjøper amerikansk gass og kinesiske batterier, mens egne satsinger på KI og grønn industri går for tregt.

For det tredje handler det om institusjoner. EU er flink til å lage strategier, men svakere på å levere. Fragmentert ansvar, overlappende byråkrati og mangel på reell ansvarliggjøring gjør at planene lett blir liggende i skuffer. Det er symptomatisk at det måtte en ekstern tenketank til for å sette opp et «Draghi-observatorium» som måler fremdrift.

Alle snakker om hastverk, men få handler deretter. I Brussel finnes det en «sense of urgency» i retorikken, men lite i gjennomføringen. I medlemslandene reagerer man kun når kriser – som Ukraina eller energisjokk – tvinger frem raske beslutninger, mens man skyver strukturelle reformer foran seg. Næringslivet kjenner derimot presset hver dag og roper etter handling, men møter regulatoriske barrierer og svak kapitaltilgang. Problemet er ikke at ingen ser alvoret, men at EU, medlemslandene og bedrifter opplever hastverket hver for seg – og aldri samtidig.

Alt dette viser at omstilling tar tid. Men tid er nettopp det vi ikke har. USA og Kina investerer hundretalls milliarder i KI, digital infrastruktur og grønn industri. Dersom Europa fortsetter å nøle, risikerer vi å bli permanent avhengige av andres teknologi og ressurser – og miste både økonomisk styrke og politisk handlefrihet.

Hva kan gjøres? For det første må Kommisjonen og medlemslandene, og også Norge, tørre å prioritere hardere og levere raskere på noen få avgjørende områder: forskning, energi, digitalisering og kapitaltilgang for nye bedrifter. For det andre må vi bygge inn mer agilitet i EUs institusjoner – klare tidsfrister, tydelig ansvar og åpen måling av fremdrift. For det tredje må vi bruke krisene strategisk: akkurat som Ukraina-krigen tvang fram raske forsvarsbeslutninger, må klimakrisen og teknologikappløpet bli drivere for handling, ikke for utsettelser.

Draghi ga Europa et veikart. Spørsmålet ett år etter er om vi evner å følge det før det må oppdateres.