Europa trenger sitt politiske sentrum: Anti-semittisme på fløyene en økende trussel

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Dette er et nytt trekk i europeisk politikk: Mens ytre høyre lenge har vært preget av anti-semittiske holdninger, ser nå også ytre venstrefløy ut til å gå i retning av å slippe fram tydelige anti-semittiske holdninger, samtidig som fordømmelsen av Israel trappes opp. Det siste har sammenheng med den politiske situasjonen på Vest-bredden og i Gaza etter 7. oktober 2024.

Bildet i Frankrike er særlig tydelig, gitt at landet går inn i en presidentvalgkamp. Valget skjer kommende vår. At ytre høyre har en tung antisemittisk arv å bære, er opplest og vedtatt, selv om Marine Le Pen har jobbet hardt for å bli kvitt dette stempelet. Det er en hardnakket arv fra hennes far, Jean-Marie Le Pen, som stiftet og ledet partiet Nasjonal Front fra 1970-årene til hun tok over tidlig på 2000-tallet.

På motsatt side av det politiske spektrum er partiet La France Insoumise – Det ubøyelige Frankrike – under ledelse av Jean-Luc Mélenchon, også tydelig preget av anti-semittiske holdninger. Men her er det en klar sammenheng mellom disse og partiets Israel-antipati. Dette gir seg bl.a. utslag i angrep på jødiske personer og arrangementer i Frankrike. Heller ikke dette er noe nytt, men ytringene er mer radikale og har et bredere fokus enn tidligere.

Press på sentrum 

Lederne for disse to partiene vil etter alt å dømme bli rivaler i det kommende presidentvalget. Dette perspektivet bidrar til at de mindre radikale partiene fra sentrum og utover i begge retninger føler et stort press: Det brede politiske sentrum må komme seg i kampmodus snarest mulig. Frankrikes videre politiske skjebne, og i bred forstand også EUs, ligger i potten.

Denne situasjonen er selvsagt gjenstand for stor oppmerksomhet i hele EU-området. Men i ett land er striden tydeligere og engasjementet sterkere enn andre steder: I Belgia. Årsaken er trolig at Belgia har en stor jødiske befolkning, rundt 40.000, stort sett fordelt mellom Antwerpen og Brussel. Landet har derfor også flere jødiske organisasjoner og større variasjon i de jødiske organisasjonenes politiske posisjoner enn man finner i andre EU-land.

I Brussel eksisterer flere jødiske organisasjoner side om side. En av dem, Unionen av progressive belgiske jøder (UPJB – l’Union des Progressistes Juifs de Belgique), er en bredde-organisasjon som driver et aktivt sosialt og kulturelt arbeid parallelt med politisk innsats. UPJB skiller seg fra de øvrige jødiske organisasjonene i Belgia gjennom sitt syn på sionismen. Organisasjonen støtter palestinernes sak og går mot den israelske regjeringens kolonisering av palestinske områder. Den tar et tydeligere Israel-kritisk standpunkt enn andre jødiske organisasjoner i Belgia og har siden opprettelsen av staten Israel i 1948 vært motstander av denne ordningen. Dette standpunktet gir for tiden medvind for organisasjonen.   

Politisk råvare

Jødenes situasjon og Israels handlinger er blitt politisk råvare i de fleste EU-land. En ny roman fra en av Belgias mest kjente og leste samtidsforfattere, Alain Berenboom, gir et glimt inn i en framtid slik han ser for seg at den kan bli, riktignok i en ekstrem form,  hvis ingen stanser utviklingen av konflikten slik den nå arter seg.

Berenboom er selv jøde. Boken – Le soupçon ordinaire – Den gjengse mistanke – skiller seg fra hans tidligere bøker ved at den peker inn i en framtid få trolig håper blir virkelighet.

Som alltid i Berenbooms tilfelle hviler det et humoristisk skjær over fortellingen. Men smilet stivner ganske ofte. For dette er ingen hyggelig historie. Ironisk, ja. Men pessimistisk. Kanskje ment som en advarsel.

Fortellingen foregår i året 2060. Kort fortalt blir en jødisk pelshandler i Brussel – som aldri har praktisert sin jødiske tro eller overhodet gjort seg bemerket – oppsøkt av menn fra politiet. De vil bare forhøre seg litt om forretningens historie.

På dette tidspunkt er staten Israel opphevet (det lot seg ikke gjøre å opprettholde Israel i det rådende politiske klima) og jødiskhet er avskaffet.  Men de belgiske politimennene vil likevel vite om pelshandler Max Weingarten hadde en far som het akkurat det samme. Det stemmer. «Ja, dette får vi snakke mer om», sier politimennene og takker for seg. I denne omgang.

Max Weingartens lille og oversiktlige univers blir helt forandret. Det blir demontert. Han mister kontrollen over sin tilværelse og oppdager at livet slik han har forstått det fra barndommen av, ikke er slik han har trodd. Det mest surrealistiske er at han, som aldri har hatt en politisk tanke, ikke greier å rettferdiggjøre seg. Offentlige instanser følger bare reglene, men gjør tilværelsen uforståelig for Max.

Max har en voksen sønn, Dan, som har reist til USA og gjort karriere som forsker med det meste av sin virksomhet henlagt til verdensrommet. Når belgiske myndigheters interesse for hans far blir påtrengende, henter Dan Max og hans nærmeste venner – alle «tidligere» jøder – og etablerer dem i en ny verden, på planeten Mars.

Ubehaget i denne fortellingen fra framtiden er knyttet til nåtidens angst – leseren befinner seg et sted på veien fra det gjenkjennelige til det dystopiske.

Det samme ubehaget er merkbart på EU-nivå, men i nåtid. Hvordan vil kommende valg i medlemslandene påvirke organisasjonen? EU er tuftet på sentrumspolitikk og demokratisk fornuft. Situasjonen i Frankrike står i fokus på grunn av presidentvalgkampen, men en rekke andre medlemsland har lignende situasjoner, der det politiske sentrum klemmes mellom radikale standpunkter.

Spørsmålet om Israels eksistens som variabel, slik Berenbooms bok tar opp, er foreløpig ikke et uttalt aspekt ved situasjonen i Midtøsten. Men uroen for at den skal bli det øker proporsjonalt med konfliktens brutalitet og dens kolossale omkostninger på alle plan.