Folk er feil, systemet er perfekt?

Jakob Sverre Løvstad er , sivilingeniør og cand.psychol og CTO i Seema. Manav Rihel Kumar er krigsskoleutdannet og har en master fra LSE. Han er CEO i Seema.

SYNSPUNKT. Vi liker å fortelle oss selv at vi har de beste systemene i verden. Samtidig leser vi stadig om personer som opplever store utfordringer med at systemet virkelig ikke fungerer for dem. For oss som jobber med mangfoldsfaget, har vi de siste årene lagt merke til hvordan nye grupper springer frem som avvik fra et angivelig perfekt system. Samfunnet fokuserer ofte innsatsen på å få gruppene til å passe inn i systemet igjen, fremfor å stille spørsmål om systemet og hvordan det fungerer.

En person som har tatt andre valg enn det systemet premierer, blir raskt definert som en med «hull i CV-en». Et par som velger å få ingen eller få barn, handler gjerne om at verdiene hos nyere generasjoner er i endring, ikke hvordan samfunnsstrukturene påvirker oss. En elev som har fravær på skolen, styrer raskt mot sin egen akademiske undergang på grunn av strenge fraværsregler. Eleven må reddes tilbake til systemet. Fordi systemet er perfekt, eleven er avviket.

Stadig flere «avvikere»?

For de som husker tilbake noen tiår, kan det virke som om systemet har utviklet seg i en retning hvor det dannes flere og flere minoriteter, og at majoriteten blir stadig mindre og mindre. Med det mener vi at systemet definerer flere og flere grupper som avvik, fordi det blir et smalere og smalere rom for hva som er «innafor».

Det kan i noen tilfeller være rart å observere hvordan et system får anledning til å slå ut i full blomst, til tross for at det åpenbart er mindre gunstig for gruppene det gjelder. Fakkeltog og demonstrasjoner på Løvebakken ville vært en normal reaksjon, men vi blir gjentatte ganger overrasket over hvordan de som ikke er tjent med systemet, faktisk ender opp med å forsvare det: Et slags Stockholm-syndrom i systemverden.

Det fascinerende fenomenet er rikelig forsket på, og er innen psykologien kjent som «System Justification Theory». Teorien er en slags paraply som setter sammen en rekke godt utforskede psykologiske teorier for å forklare noe større og mer omfattende.

En verden og et sinn i kaos trenger struktur 

For det første, er et system, uansett hvor bra eller dårlig det er, en beskyttelse mot verdens iboende kaos. Vi får som mennesker et «noe», et konseptuelt rammeverk, som gjør verden mer forutsigbar og trygg. Som en ekstra bonus blir vi også koblet til andre mennesker i dette rammeverket, slik at vi står sammen som en gruppe mot hva enn som føles truende i verden. Denne logikken berører oss på et dypt og eksistensielt plan, uavhengig av om rammeverket gagner oss eller ei.

For det andre er vi et offer for «Just World Fallacy», eller på godt norsk: En grunnleggende tro på at verden er rettferdig. Man trenger ikke være historiker eller kvantefysiker for å anta at en slik tolkning av verden er naiv. Samtidig er vi så avhengige av denne illusjonen at vi heller tenker at det som skjer med folk er deres egen skyld, heller enn å innse at fæle ting også skjer med gode mennesker.

Kombinasjonen av disse to konseptene bidrar til at vi ofte tenker at systemet har rett og at det må være noe galt med deg.

For det tredje kommer vanskelighetene med kognitiv dissonans. Det betyr at vi simpelthen føler en uro eller angst i møte med innspill som bryter med våre overbevisninger. Uansett hva vi har blitt servert av holdninger «gjennom morsmelken», gir det oss en trygghet å møte innspill som bekrefter vårt verdensbilde i det daglige. Selv om vi liker å idealisere mennesket som en slags hverdagsforsker som samler empiri og endrer mening etter fakta, så er den psykologiske sannheten at vi aller helst vil at verden skal oppføre seg slik vi allerede tror. Vi ser etter ting som kan bekrefte dette, heller enn å lete etter unntak som motbeviser oss.

Summen av det overnevnte gjør at vi ofte ender opp med å forsvare systemet vi eksisterer i – selv om det er til hinder for at vi skal leve gode liv. Innen mangfoldsfaget merker vi at folk blir veldig opptatt av semantikk og enkeltpersoners historier, fremfor å diskutere systemiske og strukturelle endringer for å ivareta «de andre». Det er kanskje ikke så rart det sitter langt inne. Det trigger tross alt en rekke psykologiske forsvar, selv hos dem som kanskje lider under systemet.

Det sistnevnte har sikkert mange opplevd fra både ansatte og ledere når man ønsker å gjøre ting på en annen måte i en organisasjon. Bare det å bytte ut deler av et IT-system kan få mange til å bli sta som esler, med tilhørende nevrotiske misforståelser og ramaskrik. Om man skulle anerkjenne at vi slettes ikke har et så flott system som vi tror, vil det være som å nappe bort et teppe under føttene og overlate folk til å stirre inn i et eksistensielt mørke av uforutsigbarhet og brutte relasjoner.

Systemet som minoritetsmaskin

For oss er det en kjent sak at rammeverk og systemer oftest er laget for majoriteten, og at ulike minoriteter passer dårligere inn. Det som overrasker oss mest, i et historisk perspektiv, er hvor mange nye minoriteter som har kommet på banen de senere årene. Er det fordi vi plutselig har blitt et ekstremt mangfoldig samfunn, eller er det fordi systemet stadig skaper nye minoriteter? Forklaringen er sannsynligvis «begge deler», men vi liker aller best å forklare utfordringene med førstnevnte hypotese.

I verste fall er konsekvensen, og det som dessverre ofte skjer, det man på fagspråket kaller «internalisering av stereotypier og fordommer». I praksis betyr dette at minoritetene kjenner på selvhat fordi at de selv ikke passer i et system som av andre anses som fantastisk. Det må jo være dem selv det er noe grunnleggende galt med. Resultatet av dette blir gjerne det man innen samfunnsøkonomien kaller «dødvektstap», altså at samfunnet totalt sett har et større potensial enn det som kommer til uttrykk. Fordi folk blir sittende på sidelinjen både praktisk og rent psykologisk.

Det er ikke alltid «de andre» som er problemet

Mangfoldsfaget handler ikke primært om å lese rørende kronikker eller servere cupcakes på utvalgte datoer, men om å skru på strukturelle og kulturelle faktorer som gir betydningsfulle endringer. Denne artikkelen peker ikke på en enkeltsak, fordi målet er å forklare generelt hvorfor det er vanskelig å gi slipp på det kjente og kjære, selv om det ikke er bra for oss.

Forhåpentligvis kan artikkelen bidra til et ønske om å ha et helhetlig og overordnet blikk når vi skal løse de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Det er ikke alltid at å fikse «den andre» til å passe inn i det perfekte systemet som er løsningen. Tross alt finnes det en viss mulighet for at det perfekte systemet ikke er så perfekt likevel.

5 siste Synspunkt

• EUs jernrammer er dårlig butikk

• Hvordan får vi et forsvarlig rehabiliteringstilbud fremover?

• Hvordan unngå et KI-kappløp mot bunnen

• Lojalitet til avtaler forplikter også arbeidstakersiden

• Hvor sårbart er arbeidslivet for KI?