Fra Sodoma til Epstein-nettverket: Når makt blir tomhet

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i entrepenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge. 

SYNSPUNKT. Epstein-saken er ikke først og fremst en moralsk skandale, selv om den også er det. Den er et symptom på noe langt dypere: en sivilisatorisk tilstand der makt er løsrevet fra mening, frihet er frakoblet ansvar, og mennesket har sluttet å stille spørsmålet om hvorfor – men fortsetter å kreve adgang.

Det som vokste frem rundt Jeffrey Epstein var ikke bare et kriminelt nettverk. Det var et moderne Sodoma. Ikke i religiøs forstand, men i filosofisk og eksistensiell. Et rom der grensene ikke ble utfordret i opprør, men oppløst i likegyldighet. Ikke et opprør mot moral, men et sted der moral ganske enkelt hadde sluttet å bety noe.

Epstein solgte ikke synd. Han solgte unntak.

Private fly. Private øyer. Private rom. Private regler. Ikke som flukt fra makt, men som dens ytterste konsekvens: et sted der mennesker på toppen kunne eksistere uten speil. Uten innsyn. Uten korrektiv. Uten behov for å rettferdiggjøre seg – verken overfor andre eller seg selv.

Dette er nihilismen Friedrich Nietzsche advarte mot. Ikke som kaos, men som tomhet. Når verdier er uthult, når mennesket ikke lenger tror på noe høyere enn seg selv, gjenstår én drivkraft: viljen til makt uten retning. Og makt uten retning skaper ikke. Den forbruker. Den isolerer. Den søker immunitet mot konsekvenser.

Sodoma falt ikke fordi menneskene var for grenseløse. Det falt fordi ingenting lenger betydde noe.

Det samme gjelder Epstein-universet. Det var et rom der alt var tillatt, ikke fordi grensene var overskredet, men fordi grensene var blitt meningsløse. Det var ikke et rom for nytelse, men for selvbedrag. Et sted der mennesker med makt kunne forveksle konsekvensfrihet med frihet – og unntak med identitet.

I et slikt rom oppstår ikke ondskap som vilje, men som fravær. Fravær av ansvar. Fravær av selvkritikk. Fravær av et indre korrektiv. Når ingen verdier står fast, blir alt flytende – også menneskets karakter.

At Norge dukker opp i randsonen av denne historien er derfor ikke spesielt, men avslørende. Vi er en liten nasjon med høy tillit, korte nettverk og eliter som er mektige hjemme, men marginale globalt. For slike eliter kan adgang til mer eksklusive rom fungere som et symbolsk opprykk. Ikke i ansvar, men i unntak. Ikke i skapende kraft, men i avstand til å bli vurdert.

Dette er ikke svakhet. Det er dekadanse.

Nietzsche beskrev dekadanse som tilstanden der mennesket ikke lenger vet hva det vil, men likevel vil noe – hva som helst – bare for å føle seg levende. Når mening forsvinner, blir status en erstatning. Når ansvar forsvinner, blir adgang identitet. Når verdier er tomme, blir posisjon det eneste som gjenstår.

Og dette er ikke forbeholdt verdenseliten. Det er her ubehaget virkelig begynner.

Jeg har sett blekere, men fullt gjenkjennelige versjoner av den samme mekanismen i frivillige og verdibaserte organisasjoner. Arenaer som taler varmt om fellesskap og idealer, men som i praksis ofte blir små Sodomaer i miniatyr. Lukkede rom der verv blir identitet, og intern status blir selve meningen med engasjementet.

Jeg har sett mennesker bruke tusenvis av timer på frivillig arbeid, ikke primært for saken, men for speilbildet: følelsen av å være sentral, viktig, uunnværlig. Og jeg har sett hva som skjer når de ikke får den posisjonen de har sett for seg. Bitterheten. Intrigene. De stille maktkampene. Moralen som bøyes i det skjulte. Ikke fordi innsatsen er for liten, men fordi tomheten blir synlig.

Dette er et eksistensielt sammenbrudd, ikke et organisatorisk problem. Når mennesket har gjort posisjon til mening, blir tap av posisjon et identitetstap. Da kommer intrigene. Da kommer selvrettferdigheten. Da forsvinner anstendigheten.

Jeg har aldri forstått denne klatringen. Ikke fordi jeg er bedre enn andre, men fordi jeg aldri har forstått verdien av å ha en intern status som ikke betyr noe som helst ... Jeg har sett mennesker ofre karakter for posisjon, relasjoner for intern rang, og formål for kontroll – og stå igjen med en status som ikke betyr noe utenfor rommet de selv har gjort hellig.

Derfor har jeg valgt å bli stående nederst på gulvet i frivillige organisasjoner. Ikke som idealist. Ikke som moralsk protest. Men som observatør. For det er der man ser sannheten: hvor lite som skal til før mennesket avslører sin egen meningsløshet når mening ikke lenger er forankret i noe større enn egoet.

Når jeg ser mennesker bruke alle knep i boken for å oppnå intern status som i realiteten ikke har noen verdi, kjenner jeg verken sinne eller forakt.

Jeg tenker: stakkars folk.

For dette er ikke vilje til makt i skapende forstand. Det er vilje til makt etter at alt annet er dødt.

Epstein-universet var et moderne Sodoma. Ikke fordi det var grenseløst, men fordi det var tomt. Et sted der makt eksisterte uten mening, frihet uten ansvar, og mennesker uten retning.

Sodoma trengte ingen ytre dom. Det kollapset av seg selv.

Det gjør alle samfunn – og alle mennesker – som til slutt ikke lenger vet hvorfor de vil ha det de vil ha.