Fransk presidentvalgkamp: Sentrum rehabiliteres som politisk sted

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Noe av det som preger den gryende valgkampen foran vårens presidentvalg, er at de politiske kategoriene har endret seg fordi ytterfløyene står sterkt og fordi sittende president Emmanuel Macrons forsøk på å finne en moderne middelvei i løpet av sine to perioder som president, ikke har vært helt vellykket.

Men Macron etterlater seg i alle fall noen politikere som gjerne vil finne en vei mellom Nasjonal Front (ytre høyre) og Det ubøyelige Frankrike (ytre venstre) under ledelse av henholdsvis Marine Le Pen og Jean-Luc Mélenchon. Frankrike har fått en flora av partier – grønne, sosialister, flere typer sosialdemokrater, liberale og kommunister. Til nå teller erklærte presidentkandidater sju, men dette vil endre seg både fordi noen vil trekke seg og nye komme til, mens andre vil samarbeide i koalisjoner.

Det siste er uvanlig i fransk politikk, men Nasjonalforsamlingen har ikke noe klart flertall etter Macrons hastige oppløsning av forsamlingen i 2024, med påfølgende nyvalg. Resultatet ble en fragmentert forsamling uten noe klart flertall, men som i hvert fall ble enig med seg selv om å forkaste innføring av 64 år som pensjonsgrense, altså to år senere enn nå. Dette var vedtatt før Macrons nyvalg, men måtte oppgis for i det hele tatt å få forsamlingen til å fungere slik at en overgangsregjering kunne etableres. Macrons nyvalg ble et selvmål.

Fragmentering og koalisjoner

Derfor er det ingen som bruker Macron som referanse i presidentvalgkampen. Men én av de erklærte kandidatene, Gabriel Attal, som var statsminister da nyvalg plutselig ble skrevet ut og som ikke en gang var informert på forhånd, er likevel å finne blant dem som nå prøver seg som presidentkandidat. Han er ingen favoritt foreløpig, og arbeider med å distansere seg fra Macron. Feltet er stort, og kan forbli stort helt til første valgomgang 30. april, med påfølgende fragmentering av stemmene. Dette er en felle ingen ønsker å gå i, men det er også vanskelig å etablere koalisjoner som nødvendigvis bare vil ha plass til én presidentkandidat hver.

De store partiene er fløy-partier. Marine Le Pens Nasjonal Front sliter med å kvitte seg med arven fra hennes avdøde far, Jean-Marie le Pen, som var en ufortrøden Holocaust-fornekter og dessuten åpent rasistisk i sin kamp mot innvandring fra sør. Datteren har lykkes med nytt partinavn og programvask, men har en dom for korrupsjon som er under ankebehandling. Derfor har hun etablert en nestleder, Jordan Bardella, som blir president dersom hun vinner valget, men så må sone sin dom. Hvis hennes anke fører fram, blir han hennes statsminister dersom partiet deres vinner også det påfølgende valget på ny nasjonalforsamling. 

Jean-Luc Mélenchons parti Det ubøyelige Frankrike (La France Insoumise) er langt ute på venstre side og appellerer nær sagt til alle som protesterer mot noe, ikke minst unge velgere. Partiet har ord på seg som antisemittisk i kantene – noe Mélenchon benekter, men som ikke helt lar seg skjule.

De to erklærte kandidatene Le Pen og Mélenchon har begge realistiske muligheter til seier. De stiller begge som presidentkandidater for fjerde (og trolig siste) gang. Begge opplever for tiden sterkere medvind enn noen gang.

En ny æra

Den viktigste kampen de nærmeste månedene blir den som gjelder feltet mellom disse to blokkene. Men det er et fragmentert felt, der aktørene nå vurderer diverse samarbeidsmodeller. Det er her restene av det tradisjonelle politiske landskapet i Frankrike ligger. Presidentkandidatene som allerede har presentert seg, er kjente politiske aktører, men ikke noe er avklart om samarbeidsmodeller foreløpig. Og det kan komme flere kandidater før fristen er ute. Mange teller på knappene.

Til å være Frankrike er det ikke å ta for hardt i å hevde at sentrum er blitt overbefolket. Valgsystemet, flertallsvalg i énmanns-kretser i to omganger, inviterer til koalisjonsbygging og blokkdannelse. Sentrum har historisk vært sett på som noe ufransk, et politisk verken/eller, en politisk støttedisiplin.

I tillegg til Le Pen og Mélenchon har fem kandidater meldt seg – flere kan komme, men noen kan også trekke seg. Det er her potensialet ligger for politiske nyvinninger i form av koalisjoner.

Tre av kandidatene er kjente politiske ledere: Edouard Philippe, statsminister i Macrons første regjering og borgermester i Le Havre med sitt eget parti. Han meldte seg på presidentløpet først. Skribenten Raphaël Glucksman som leder partiet Place Publique (fritt oversatt: Torget) vil stille som sosialdemokratisk kandidat – men da må Sosialistpartiet være enig, og det er uavklart. Partiet har flere mulige kandidater og skal gjennomføre et primærvalg i oktober for å avklare saken. Her ligger kimen til noe nytt som kan utvikle seg og muligens inspirere sentrum/venstre-velgere.

Hollande, en angstfordriver?

En foreløpig uerklært kandidat fra Sosialistpartiet er François Hollande, som var president i tidsrommet 2012-15. Han stilte ikke til gjenvalg og har derfor muligheten til å ta en ny femårs-periode i Elysée-palasset. Nettopp floraen av halvveis ukjente mulige kandidater i sentrum/venstre-sjiktet kan gi rom for ham. Hans fraskilte kone Ségolène Royal har meldt seg, men regnes som en outsider. Hun stilte også i 2007, men tapte for Nicolas Sarkozy. Hollande regnes som et sikkert kort i vide politiske kretser og kan trolig virke angstfordrivende hvis velgerne ser etter trygghet.

På vegne av det egentlige, stuerene konservative gaullist-partiet, har innenriksminister Bruno Retailleau allerede stilt seg først i køen. Nå heter dette høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne), men han er i partiets høyre kant og vil få konkurranse fra mer liberale partifeller.

Foreløpig er situasjonen uoversiktlig, men det kan se ut til at «sentrum» er i ferd med å etablere seg som politisk arena i Frankrike. «Sentrum» betyr nødvendigvis kompromisser, som ikke står høyt i kurs i fransk politisk kultur. Dersom politiske kompromiss kan finne grobunn i sentrum av fransk politikk, vil det kommende valget skape noe nytt. Emmanuel Macron forsøkte noe lignende, men tok feil av stemningen og overså det store folkelige elementet i fransk selvforståelse i vid forstand. Det går ikke så raskt å skifte politisk kultur. Han traff også svært uheldige konjunkturer – politisk og økonomisk. Men han kan ha endret fasttømrede politiske mønstre og lagt grunnlaget for noe nytt.

Skulle de to store ytterfløyene bli stående som motstandere i siste valgomgang, vil det trolig bare være en forsinkelse. Fransk ekstremisme er eldre enn mange av de utslagene som for tiden kan observeres andre steder i Europa. Selv om den aldri har nådd toppen politisk, bærer den preg av foreldede problemstillinger. Det nye i fransk sammenheng kommer fra sentrum. Det er et optimistisk og fleksibelt sted.