Politiet som organisasjon – 20 år med forskning på organisasjon og politiledelse

Rune Glomseth er førsteamanuensis emeritus, Politihøgskolen.

SYNSPUNKT. Politihøgskolens fag- og forskningsmiljøer dekker i dag et bredt landskap blant annet etterforskning og rettssikkerhet, etterretning, forebyggende og operativt politiarbeid, politi og teknologi, politiutdanning og politivitenskap.

I dette brede landskapet finnes også organisasjon og ledelse.                                                  

Ser vi forskningen på dette området fra omkring 2005 og frem til i dag, trer et interessant bilde frem. Gjennom tjue år har det utviklet seg et bredt og flerfaglig forskningsfelt om politiet som organisasjon og om politiledelse. Her finner vi forskning på organisasjonskultur og profesjon, kunnskap og kunnskapsdeling, læring, ledelse og lederutvikling, operativ politiledelse og førstelinjeledelse, toppledelse, arbeidsmiljø, styring, reform og endring. Etter hvert har også kompleksitet, samarbeid og krisehåndtering, lederutdanning og internasjonal og komparativ politiledelse fått større plass.

Dette er ikke resultatet av ett forskningsprogram eller ett miljø. Forskerne har hatt ulik faglig bakgrunn, brukt forskjellige teorier, perspektiver og metoder. De har studert ulike sider ved politiet. Forskningen har foregått ved Politihøgskolen, men også gjennom samarbeid med forskere ved andre utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Ambisjonen her er ikke å skrive en fullstendig forskningshistorie eller å liste alle forskere, prosjekter og publikasjoner. Det finnes flere bidragsytere og arbeider enn dem som nevnes. Hensikten er å trekke frem noen forskningsspor, aktører og publikasjoner som illustrerer bredden og utviklingen, og som samlet gjør det mulig å se konturene av et fagfelt.

Kultur, kunnskap og profesjon

Et tidlig forskningsspor handlet om organisasjonskultur, kunnskap og kunnskapsdeling. Petter Gottschalk og Rune Glomseth publiserte i 2006 «Organisasjonskulturen i politiets beredskapstropp» i Magma. Dette ble fulgt av flere arbeider om organisasjonskultur, kunnskap, kunnskapsdeling og prestasjoner i politiet, også internasjonalt. Åse Storhaug Hole bidro også i deler av denne forskningen.

Gottschalk brakte perspektiver fra kunnskapsledelse og organisasjonsforskning inn i studiet av politiet. Spørsmålene var grunnleggende: Hvor finnes kunnskapen? Hvordan utvikles og deles den? Hva fremmer og hemmer kunnskapsdeling? Og hvilken betydning har organisering, kultur og ledelse? «Fortellinger, småprat og kunnskapsdeling i politiet» fra 2013 belyste de uformelle sidene ved kunnskapsdelingen, hvordan erfaringer, fortellinger og samtaler bidrar til læring, identitet og yrkesnormer.

Parallelt utviklet andre forskningsspor seg. Stig O. Johannessen arbeidet blant annet med politikultur, identitet, makt, organisasjon og endring. Liv Finstads forskning på politirollen, skjønn, kontroll og profesjon belyste politiet som profesjon og samfunnsinstitusjon.

Ulike forskningstradisjoner møttes dermed rundt et grunnleggende spørsmål: Skal vi forstå hva politiet gjør, må vi også forstå hva slags organisasjon politiet er.

Fra kunnskap og læring til ledelse som praksis

Et viktig trekk ved den videre utviklingen er oppmerksomheten mot læring, kunnskapsdeling og praksis. Cathrine Filstad har vært en betydelig bidragsyter. Hennes forskning spenner over kunnskap og kunnskapsdeling, organisasjonslæring, politikultur, identitet, reform og ledelsespraksis.

Her flyttes oppmerksomheten fra hvordan organisasjonen formelt er konstruert, og fra hvordan ledere bør lede, til hvordan arbeid og ledelse faktisk foregår. Hvordan lærer medarbeidere og ledere? Hva gjør politiledere? Hvordan formes ledelse av relasjoner, kultur og organisatorisk kontekst? Filstad og Tom Karp har studert politiledelse som profesjonell praksis. Linda Hoel og Brita Bjørkelo har blant annet undersøkt erfaringslæring, mens Hoel og Filstad har belyst kunnskapsgrenser og samarbeid mellom ulike fagmiljøer.

Filstads engelskspråklige bok Police Leadership as Practice, utgitt på Routledge i 2022, markerer dette forskningssporet også internasjonalt. Ledelse forstås som relasjonell og situert praksis, knyttet til blant annet kultur, identitet, kunnskap, meningsskaping, makt, læring og endring. Vi ser dermed et viktig perspektivskifte: fra primært å studere lederen til i større grad å studere ledelse som organisatorisk og relasjonell praksis.

Styring, kultur, reform og endring

Et annet forskningsspor gjelder styring, profesjon og organisatorisk endring. Christin Thea Wathne har gjennom forskning på styring, organisering og arbeidsmiljø belyst hvordan styringsformer påvirker politiets arbeid. Sammen med blant annet Finstads profesjonsperspektiv synliggjør dette spenningen mellom politiske og administrative styringskrav og profesjonelt skjønn og faglighet.

Organisasjonskultur ble samtidig koblet tydeligere til endring og ledelse. Terje Aaserud og Rune Glomseth skrev i 2012 Magma-artikkelen «Politiet – når endring møter kultur, en krevende lederutfordring».

Politireformen aktualiserte disse problemstillingene ytterligere. Et viktig bidrag var antologien Politireformer. Idealer, realiteter, retorikk og praksis, redigert av Vanja Lundgren Sørli og Paul Larsson i 2018, utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Med bidrag fra en rekke forskere undersøkte boken politireformer fra ulike perspektiver og satte den norske utviklingen inn i en bredere nordisk og europeisk sammenheng.

I antologien undersøkte Rudi Kirkhaug og Rune Glomseth hva som fremmer og hemmer reformer i organisasjoner generelt og politiet spesielt. Kapitlet illustrerer et sentralt poeng i organisasjonsforskningen: Reform handler ikke bare om nye strukturer og formelle vedtak. Kultur, kompetanse, ledelse og etablerte praksiser påvirker hva som faktisk skjer når reformideene møter organisasjonens hverdag.

Her møtes organisasjons-, profesjons-, styrings-, lærings- og ledelsesforskningen.

Politiledelse blir et tydeligere fagområde

Fra omkring 2010 ble politiledelse et tydeligere forsknings- og utdanningsområde. Forskningen omfattet lederroller, lederkompetanse, ledelsespraksis og lederutvikling. Brita Bjørkelo, Terje Aaserud og Rune Glomseth arbeidet blant annet med lederkompetanse, mens Jan Ole Vanebo bidro i forskning og utviklingsarbeid om politiledelse og lederutvikling.

Et viktig nedslag kom med Politiledelse i 2015, redigert av Stig O. Johannessen og Rune Glomseth. Med en rekke bidragsytere samlet boken ulike perspektiver på politiets organisasjon og ledelse.

Filstads Police Leadership as Practice fra 2022 representerer en annen faglig tilnærming og samtidig en tydelig internasjonalisering. I 2023 kom Politiledelse – en helhetlig modell av Rune Glomseth og Tor Håvard Bentzen.

Det komparative og internasjonale sporet er senere videreført i A Comparative Approach to Police Leadership: Lessons Learned from the Scandinavian Senior Police Executives av Rune Glomseth og Ole Boe, utgitt på Springer i 2025. Boken undersøker toppledelse i politiet med utgangspunkt i norske politiledere og perspektiver fra Sverige og Danmark. Boken knytter politiledelse til blant annet reform, kriser, samfunns- og kriminalitetsutvikling, strategiske beslutninger, tillit og samarbeid.

Bøkene er nedslag i en større utvikling. Mellom og omkring dem finner vi artikler, bokkapitler, forskningsprosjekter, undervisning og utviklingsarbeid om ulike sider ved organisasjon og ledelse.

Tettere på operativ politiledelse

Ledelsesforskningen har også beveget seg tettere på politiets operative praksis. Her blir flere av fagfeltets spørsmål særlig synlige: beslutninger må tas under tidspress og usikkerhet, situasjoner fortolkes, ressurser prioriteres og mennesker og fagmiljøer koordineres.

Nyere forskning av Rune Glomseth, Ole Boe og Magne Aarset har undersøkt førstelinje- og operative lederroller i norsk politi og hvilken kompetanse slike roller krever. Dette bringer ledelsesforskningen tett på oppgaveløsningen, der situasjonsforståelse, beslutningstaking, kommunikasjon, tillit og samhandling får direkte betydning.

Operativ politiledelse har samtidig viktige berøringspunkter med forskningen på operativt politiarbeid. Dermed blir forbindelsen mellom ledelse som praksis og politiets operative praksis tydeligere.

Et mer internasjonalt forskningsfelt

Internasjonal publisering fantes allerede i tidlige arbeider om kultur og kunnskapsdeling. Senere har den fått større omfang, samtidig som komparative studier og internasjonale samarbeid er blitt mer synlige.

Cathrine Filstad, Tom Karp og Anne Røds gjennomgang av den internasjonale politiledelsesforskningen er et viktig nyere bidrag. De peker på et fortsatt begrenset kunnskapsgrunnlag og på at mye forskning har vært ledersentrert, med vekt på egenskaper og lederstiler. De etterlyser mer forskning på ledelse som kollektivt, relasjonelt, situert og kontekstavhengig fenomen. Det er interessant sett i lys av utviklingen i Norge. Flere forskningsspor, kultur, kunnskap, læring, profesjon, ledelsespraksis og organisatoriske rammebetingelser, peker nettopp mot en bredere forståelse av ledelse.

Nyere forskning omfatter også komparative studier av politiledelse i Norge, Sverige og Danmark, strategisk ledelse, tillit og legitimitet og førstelinjeledelse. Ragnhild Holm har sammen med blant andre Boe, Bjørkelo og Janne Helgesen forsket på politilederutdanning, læring og kompetanseutvikling. Anne Røds forskning på ledelse, kompleksitet og samarbeid og arbeidet med Politiledelse mot 2045 retter samtidig blikket fremover.

Mange aktører og fagmiljøer

Politihøgskolen har vært en sentral arena, men feltet er også utviklet gjennom samarbeid med andre fagmiljøer. Gottschalk kom fra BI. Filstad har hatt tilknytning til BI, Politihøgskolen og Høyskolen Kristiania, og Karp til blant annet Høyskolen Kristiania. Kirkhaug har tilknytning til Universitetet i Tromsø, UiT. Johannessen hadde tilknytning til Høgskolen i Nord-Trøndelag. Finstad og Wathne har vært knyttet til Universitetet i Oslo, Åse Storhaug Hole til tidligere Høgskolen i Hedmark, nå Universitetet i Innlandet, og Aarset til NTNU i Ålesund. Institusjonene er ikke poenget i seg selv.

Det interessante er at ulike fagtradisjoner er brakt sammen i studiet av politiet. Det bidrar til fagfeltets bredde. Bredden gjelder også kunnskapsproduksjonen: vitenskapelige artikler, bøker og bokkapitler, forskningsprosjekter, konferanser, undervisning og faglige nettverk, og forskningsformidling gjennom blant annet Magma, Politiforum, Khrono, Forskersonen, Dagens Perspektiv, Samtiden, Politilederen og aviser.

Tjue år – noen hovedtrekk

Utviklingen kan, med nødvendige forbehold, skisseres slik:

• Ca. 2005–2010: Organisasjonskultur, kunnskap og kunnskapsdeling, profesjon og politiidentitet.

• Ca. 2010–2015: Læring, ledelsespraksis, lederroller og lederkompetanse får større oppmerksomhet. Politiledelse blir et tydeligere fagområde.

• Ca. 2015–2020: Reform, styring, organisasjonsendring, arbeidsmiljø og organisatorisk læring utvider feltet.

• Ca. 2020–2025: Ledelse som praksis, operativ politiledelse og førstelinjeledelse, toppledelse, kompleksitet, samarbeid og krise, lederutdanning og sterkere internasjonal og komparativ forskning.

Forskningssporene overlapper. Navnene og arbeidene som er omtalt, er heller ikke en fullstendig oversikt. Ambisjonen er ikke å etablere en rangering eller lage en bibliografi. Men når tjueårsperioden ses samlet, mener jeg det er rimelig å snakke om fremveksten av et forskningsfelt om politiet som organisasjon og om politiledelse.

Hva blir de neste spørsmålene?

Fremover kan samfunnsutviklingen og utviklingen i politioppgavene gjøre organisasjon og ledelse enda viktigere, både som forskningsfelt og som praksisfelt. Nye og mer komplekse oppgaver vil ikke bare reise spørsmål om hvordan politiet bør organiseres og ledes. De vil også stille nye krav til hvordan ledelse faktisk utøves.

Her ligger også en viktig utfordring for forskningen. Kunnskap om politiorganisasjonen og politiledelse bør utvikles i et tett samspill mellom forskning og praksis. Forskningen må undersøke og utfordre praksis, samtidig som erfaringer, problemer og utviklingsbehov i praksisfeltet bør bidra til å forme nye forskningsspørsmål. Slik kan forskning både forstå praksis og bidra til å utvikle den.

Beredskap og alvorlige hendelser vil stille krav til ledelse under usikkerhet og tidspress. Mange hendelser vil kreve samhandling mellom politiet, andre nødetater, kommuner, Forsvaret, sikkerhetsmyndigheter, næringsliv og andre samfunnsaktører. Politiledelse vil da ikke bare handle om å lede egen organisasjon, men om å skape situasjonsforståelse, koordinering og handlekraft på tvers av organisatoriske, profesjonelle og sektorielle grenser.

Cyberkriminalitet illustrerer utviklingen særlig godt. Den er teknologisk, grenseoverskridende og i rask endring. Forebygging og etterforskning krever spesialisert kompetanse, men også samarbeid mellom politi, påtalemyndighet, teknologimiljøer, private virksomheter og internasjonale aktører. Ledelsesutfordringen blir å prioritere og koordinere under usikkerhet, utvikle kompetanse og læring og samtidig ivareta ansvar, rettssikkerhet, tillit og legitimitet.

Digitalisering og kunstig intelligens vil forsterke flere av disse utfordringene. Det samme kan knappere ressurser, endrede kompetansebehov, politiske og samfunnsmessige forventninger og et mer sammensatt trusselbilde.

Dette kan også flytte oppmerksomheten i politiledelsesforskningen. Ledelse vil i økende grad måtte forstås som en kollektiv og relasjonell kapasitet: hvordan ledergrupper fungerer, hvordan dømmekraft og beslutninger utvikles under usikkerhet, hvordan tillit og legitimitet opprettholdes under press, og hvordan ledere skaper retning og samhandling når de ikke alene kontrollerer ressursene eller aktørene som må bidra.

Det peker mot en ny fase både for forskningen og for ledelsespraksisen. Spørsmålet blir ikke bare hvordan politiet ledes i dag, men hvordan politiet skal organiseres, ledes, lære og samhandle når oppgavene blir mer komplekse, teknologiske, grenseoverskridende og gjensidig avhengige.

Vi trenger fortsatt forskning på hva politiet gjør. Men utviklingen de siste tjue årene viser hvorfor vi også trenger forskning på organisasjonen som skal gjøre det, og på ledelsespraksisen som skal få mennesker, kunnskap og ressurser til å virke sammen. Skal denne kunnskapen få betydning, må forskning og praksis møtes, ikke som to adskilte verdener, men som gjensidige kilder til læring og utvikling.