Intimitetstyranniet i Arendal

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. For det er da slik at disse møtedeltagerne gjerne kan kjenne hverandre. Men når de sitter på et møte på en scene i Arendal, er de plutselig en del av en større verden. Publikum kjenner ikke dem. Så hvorfor skal de på død og liv føre samtalen som om det er et internt lite kosemøte?

Jeg snakker da om denne uskikken og ukulturen med at samtalen skal føres på fornavn. Den er overalt. Fra kommunikasjonsrådgiveren som legitimt er på fornavn med konsernsjefen når mikrofonene og scenebelysningen er avslått, som absolutt skal omtale vedkommende kun ved fornavn også til resten av verden, gjennom kundeservice hos kommunen eller banken til telefonselgeren som du aldri har snakket med før, og som du ikke kjenner, som mener seg berettiget til å trampe i din intimsone ved å være på fornavn med deg.

For noen år siden skrev Kristin Clemet en tekst om at vi hadde mistet våre titler og nå holdt på å miste våre familienavn. Mulig at hun har gitt opp, for Civitas offentlige møter ser ut til å følge den nye moten med at samtalen føres med fornavn.

Speilbildet av det norske samfunnet, sommerleiren i Arendal, er fylt med møter av denne sorten. Kall det gjerne fornavnsuskikk. Kall det gjerne fornavnsukultur. Vi kan også kalle det intimitetstyranni, for det er da vitterlig en form for intimitet å være på fornavn med hverandre.

Og dette intimitetstyranniet har slått ut i full blomst i Arendal.

Siste hovedpost på programmet, samtalen om USA inne på Arendals kultur- og rådhus, i salen Store Torungen, var litt oppløftende. Paneldeltagerne var ikke så flinke på dette punktet. Samtaleleder Rima Iraki med bakgrunn fra NRK brukte familienavn på paneldeltagerne. Gjerne mer av den slags takk! Også fra paneldeltagere!