Ung mann i forkle holder et rødkantet «CLOSED»-skilt foran et butikkvindu.

SYNSPUNKT

Forretningsmodellen er enkel: Å matche folk som trenger jobb, med jobber som trenger folk. Likevel har regjeringen kraftig begrenset bedriftenes adgang til å bruke denne inngangen, skriver Vegard Einan om bemanningsbransjen.

Hvorfor stenge ute de som kan hjelpe flere?

Siden dette er min siste spalte før jul, benytter jeg anledningen til å komme med et juleønske. Hva ønsker jeg meg? Jo, politikere som fører en konsistent politikk. Hva mener jeg med det? Ikke noe mer krevende at det man mener i en sak henger sammen med hva man mener i en annen sak.

Publisert
Lesetid: 3 min

Vegard Einan er administrerende direktør i NHO Service og Handel. 

Gå til tilbud

SYNSPUNKT. La meg illustrere dette med et eksempel, som jeg håper arbeids- og inkluderingsministeren leser.

Da statsbudsjettet ble lagt frem, skrøt Kjersti Stenseng av at regjeringen vil bruke 290 millioner kroner mer for å hjelpe unge ut i arbeidslivet. Det er i og for seg prisverdig det. Det er bare det at hun tilhører en regjering som helt siden 2021 har hatt som en av sine største kampsaker å stenge ute en bransje som er best i klassen på å hjelpe unge inn i arbeidslivet. Hvem mener jeg? Bemanningsbransjen.

For nye lesere vil jeg benytte anledningen til å forklare hva bemanningsbransjen er gode på.

Forretningsmodellen er enkel: Å matche folk som trenger jobb, med jobber som trenger folk. For mange er bemanningsbransjen den første inngangen til arbeidslivet. Her kan unge få erfaring, vise hva de kan og bygge en vei videre. Bemanningsbedriftene følger de samme reglene som andre arbeidsgivere og ansetter som hovedregel fast. Det er altså fullt mulig å ha en fast jobb selv om oppdragene varierer.

Likevel har regjeringen kraftig begrenset bedriftenes adgang til å bruke denne inngangen. Behovet for folk forsvinner ikke av den grunn. En bedrift kan fortsatt ha en arbeidstopp eller et midlertidig behov for ekstra kapasitet. Spørsmålet er hvordan behovet dekkes, og hvem som får muligheten til å jobbe.

Medarbeiderundersøkelsen fra 2025 gir grunn til bekymring. Ipsos har på oppdrag fra bemannings- og rekrutteringsbransjen i NHO Service og Handel spurt utleide medarbeidere om arbeidshverdagen. 23 prosent kom fra arbeidsledighet, mot 40 prosent i hver av de fire tidligere undersøkelsene. Det er et fall på 17 prosentpoeng. Utviklingen bør utfordre politikere som vil ha flere i jobb: Hvorfor gjøre denne inngangen til arbeidslivet smalere?

Hva betyr så dette? Jo, det betyr at bransjens evne til å være en døråpner for de som står utenfor arbeidslivet, er svekket. Hva er grunnen til det? Det er vanskelig å peke på noe annet enn de betydelige innstrammingene regjeringen innførte i 2023. Denne kraftige nedgangen burde få enhver politiker som er opptatt av å inkludere flere i arbeidslivet til å stoppe opp og spørre som om det er rett politikk som føres.   

Debatten om innleie må handle mindre om ideologi og mer om realitetene folk møter i hverdagen.

Gjør porten høy og døren vid for unge inn til arbeidslivet. Fjern innleiebegrensningene og ta tilbake reglene fra 2019

For den enkelte kan resultatet dermed bli det motsatte av det politikerne ønsket: En fast jobb i et bemanningsforetak blir erstattet av en midlertidig jobb et annet sted. Eller av ingen jobb. Forskerne finner at tidligere ansatte i bemanningsforetak har fått lavere sannsynlighet for å være i arbeid etter regelendringen. Nedgangen er størst for bosatte innvandrere, og deretter for unge arbeidstakere. Nettopp mennesker regjeringen sier den vil hjelpe inn.

Institutt for samfunnsforskning har på oppdrag fra NHO undersøkt konsekvensene av innstrammingene. Rapporten viser en stor nedgang i antall ansatte i bemanningsbransjen, særlig i Oslo-området og i byggyrker. Men bedriftenes behov for midlertidig kapasitet er ikke blitt borte. De som tidligere leide inn, erstatter ikke de innleide med flere faste ansatte. I stedet bruker de mer overtid og flere midlertidig ansatte, noe som bekreftes av både Fafo, og Institutt for samfunnsforskning. Da må vi kunne spørre om politikken virker etter hensikten. Det er vanskelig å se sammenhengen i å bruke mer penger på å åpne døren til arbeidslivet, samtidig som man gjør en av inngangene smalere.

Selvsagt skal arbeidslivet være seriøst, og reglene skal følges. Derfor trenger vi kontroll og tilsyn som avdekker lovbrudd, ikke begrensninger som også rammer dem som driver ordentlig og menneskene de kan hjelpe i jobb. Bemanningsbransjen kan ikke løse utenforskapet alene. Men det er dårlig politikk å holde den på sidelinjen mens vi etterlyser flere veier inn i arbeidslivet.

Når døren til jobbmarkedet smalner, er det de mest sårbare som rammes først. Nå er det på tide å rette opp kursen og gi bemanningsbedriftene muligheten til å hjelpe flere inn i og tilbake til arbeidslivet.  

Juleønsket mitt er derfor enkelt: La dem som kan koble mennesker og jobb, få bidra. Skal flere unge få en mulighet, må politikken åpne dører – ikke stenge dem. I denne førjulstid må det derfor være lov å si til regjeringen: Gjør porten høy og døren vid for unge inn til arbeidslivet. Fjern innleiebegrensningene og ta tilbake reglene fra 2019.

 

Powered by Labrador CMS