Kan demokratiet overleve miljøtrusselen?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Det betyr kort og godt at hvert enkelt lands politikere, det være seg kinesiske, amerikanske, tyske eller norske, må forplikte seg til å gjennomføre effektive og virkningsfulle miljøtiltak i dag. Verden har ikke tid, å vente til i morgen. Virkningsfulle og effektive miljøpolitisk tiltak er selvfølgelig enklere å få gjennomslag for i et autokrati enn i et representativt demokrati som vårt eget. Hvilke dilemma stiller det det oss i så fall overfor?

Om få år vil miljø- og klimakrisen kunne oppleves så truende, at Stortinget og regjeringen ser seg nødt til å gjennomføre frihetsinnskrenkende miljø- og klimatiltak med hjemmel i beredskapslovgivningen. Det kan bety at Stortinget overfører noe av sin parlamentarisk forankrede beslutningsmakt til regjeringen, i den gode hensikt å redde miljøet.

Det norske politiske system er basert på et grunnlovfestet maktfordelingsprinsipp. Når truslene er nære, og krisene overhengende, vil våre øverste myndigheter – Stortinget og regjeringen – imidlertid måtte fatte politiske beslutninger adskillig raskere og mer umiddelbart virkningsfullt enn under normale forhold. Det kan igjen innebære, at Stortinget fraskriver seg noe av sin egen makt og kontroll over regjeringen, som dermed gis et større politisk og juridisk handlingsrom på den lovgivende makts bekostning.

At den tilsiktede balansegang mellom lovgivende og utøvende makt lett kan komme i spill ga tydelige utslag da endringer og tillegg i «Lov om sivil beskyttelse og beredskap» (sivilbeskyttelsesloven)[i] ble vedtatt våren 2025. Det er en lov hvis formål er å beskytte liv, helse, miljø og materielle verdier, ved bruk av ikke-militær makt. Slik beskyttelse kan for eksempel sikres ved at Stortinget gir regjeringen fullmakt til å disponere over sivil arbeidskraft når krig truer, når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, eller ved andre uønskede hendelser i fredstid. En varslet og nærstående miljøkatastrofe må kunne sies å være en slik «hendelse».

Hvor nær vi er en livstruende miljøkatastrofe strides verdens miljøeksperter og politikere ennå om. Men at klima og miljø mot slutten av dette århundre vil kunne oppleves uutholdelig for store deler av verdens befolkning, er det liten tvil om. Ikke rart da, at det ropes høye varsko, ikke minst fra FNs klimapanel, og nå senest, fra talerstolene i Belèm – Brasil.

En anerkjent norsk miljøforsker, professor emeritus Jørgen Randers, er blant dem som roper høyest, både om miljøkrisens alvor, og om demokratiets begrensede evne til å gjøre noe med den. I NRK programmet «Drivkraft» (30.09.25/P2) uttrykker professoren seg oppsiktsvekkende politisk uredd om de vestlige demokratiers begrensede muligheter til å fatte raske beslutninger i kritiske miljøspørsmål. Randers mener våre demokratier innebærer alt for sendrektige og konsensusrettede prosesser når jorden brenner – bokstavelig talt. Randers sier faktisk med rene ord i nevnte NRK-program, at han ikke lenger tror på demokratiet, når det gjelder evnen det har til å stoppe miljøødeleggelsene. Og når en kunnskapsrik og erfaren miljøforsker som Randers bruker en så provoserende politisk utestemme gang på gang, bør kanskje våre folkevalgte være ekstra lutter øre.

Vurdert opp mot den norske, grunnfestede parlamentarismen som ble innført i 1884, kan professorens radikale forslag om behovet for en noe endret styringsform i kritiske miljøspørsmål, rett og slett virke fullstendig urealistiske. Randers mener åpenbart at dagens sedvanlige lov-prosesser, med utredninger, høringsrunder, flertallsvedtak og politiske kompromiss, ikke vil fungere i miljøpolitikken hvis vi vil forhindre akutte miljø- og klimaødeleggelser.

Et nytt spørsmål vil uansett melde seg: Vil våre folkevalgte i det hele tatt kunne akseptere en viss innskrenkning av den ideelle demokratiske parlamentarisme («All makt i denne sal»)[ii] dersom miljøkrisen tiltar, og situasjonen krever raskere politiske beslutninger enn normalt, for at folk og fe skal overleve? Debatten bør i det minste løftes fram med jevne mellomrom, slik den ble under behandlingen av sivilbeskyttelsesloven tidligere i år.

-----

Noter: 

[i] Vedtatte endringer i sivilbeskyttelsesloven, inkludert et nytt kapittel om “sivil arbeidskraftberedskap” Endringer finnes i Lovvedtak 46 (2024-2025), “Endringer i sivilbeskyttelsesloven (sivil arbeidskraftberedskap)”.

[ii] «All makt i denne sal» et skjellsettende politisk uttrykk formidlet av stortingsrepresentant Johan Sverdrup fra Stortingets talestol i 1872.