Kartet og terrenget samsvarer ikke i Frankrike

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Statsminister Sébastien Lecournu har igjen fått oppdraget av president Emmanuel Macron, og etter et par mislykte forsøk har han endelig greid å etablere en koalisjonsregjering med medlemmer fra flere politiske partier, også det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne (Républicains, LR). Partiet har fått seks statsråder i regjeringen, og de ble alle ekskludert fra partiet i samme øyeblikk som de sa ja.

Men da den nye statsministeren hadde lagt fram sitt program i Nasjonalforsamlingen tirsdag, fikk han likevel dette partiets støtte.

Frankrike er fortsatt de absolutte standpunkters arena, der sentrumspartier og andre moderate alltid kjemper i motvind. Macron er selv et avvik fra normen i det politiske spektrum, han har vunnet to presidentvalg. Men han utfordret skjebnen i 2024, og skrev ut nyvalg til Nasjonalforsamlingen fordi valget til nytt Europa-parlament ga et så tydelig høyreekstremt resultat. 

Kardinalfeilen ligger her – det var helt unødvendig å skrive ut nyvalg til den franske nasjonalforsamlingen. Straffen kom i form av et oppsmuldret partikart der nettopp samarbeid på tvers blir nødvendig, og det er statsminister Lecournus oppgave å få det til.

Han trenger Sosialistpartiets stemmer. Får han dem, berger regjeringen trolig livet og vil dermed kunne styre fram til neste valg i 2027. Spørsmålet er imidlertid om grunnloven fra 1958 gir et godt nok grunnlag for politikk på nasjonalt plan slik partimønsteret utvikler seg.

Ytterfløyene er sterke, og de to tradisjonelt «statsbærende» partiene, LR (tidligere general de Gaulles parti) og Sosialistpartiet (PS) er mindre enn før og møter sterk konkurranse fra henholdsvis det høyreradikale Nasjonal Samling under ledelse av Marine Le Pen og fra ytre venstre ved Det ubøyelige Frankrike (LFI), med Jean-Luc Mélenchon i spissen.

Fransk politikk bærer for tiden preg av å være et slags venterom. Institusjonene og partiapparatene passer ikke helt til terrenget. Et element av forholdstallsvalg er foreslått for å bøte på dette.

Men Sosialistpartiet, som sitter med nøkkelen til Frankrikes umiddelbare politiske framtid, ga ikke beskjed om hva konklusjonen ville bli før regjeringssjefen hadde holdt sin åpningstale til Nasjonalforsamlingen. Spenningen knyttet seg til pensjonsreformen som ble innført for to år siden og som hever aldersgrensen for pensjonering fra 62 til 64 år. En svært upopulær reform både på venstre, men også ytre høyre side av politikken. 

Det har vært antatt at Lecournu uten for store politiske omkostninger ville kunne frafalle eller utsette reformen, og dermed berge den nye regjeringens liv. Og det har Lecournu nå gjort – reformen suspenderes fram til neste valg på nasjonalforsamling, i 2027.

I tillegg har Sosialistpartiet villet ilegge de aller rikeste en midlertidig ekstraskatt for å avhjelpe det store underskuddet på statsbudsjettet. Et radikalt tiltak, men som ikke er blitt utelukket av Lecournu.

Etter den nye regjeringens første plenumsmøte tirsdag, kom statsministeren til Nasjonalforsamlingen for å legge fram regjeringens program, herunder utkastet til statsbudsjett for neste år. De skiftende regjeringene har hittil ikke vært i stand til å etablere et budsjett som Nasjonalforsamlingen har kunnet godkjenne. 

Plenumsmøtet i Nasjonalforsamlingen gjaldt derfor først og fremst spørsmålet om hvorvidt regjeringen kan bestå fram til neste valg, i 2027. Et kommunevalg i mars neste år vil gi en pekepinn, men det er ingen nødvendig sammenheng mellom et kommunevalg og et valg på nasjonalforsamlingen. Forsamlingens behandling av sakene regjeringen prioriterer å få igjennom, og først av alt statsbudsjettet for neste år, er det viktigste. Tiden er knapp.

Sébastien Lecournu er ikke belastet med et stort ego. Han har aldri søkt førstesider og rampelys, men har vært president Macrons nærmeste medarbeider. Til statsministerkontoret kom han fra stillingen som forsvarsminister. Både hans personlighet og hans arbeidsstil er uvanlig i fransk sammenheng – lavmælt og upretensiøs.

Om pensjonsreformen, som de fleste observatører på forhånd var mest opptatt av, sa Lecournu at han ser på dette som en mulighet til å demonstrere at regjeringen lytter. Han understreket at kommunikasjon med folkevalgte i alle instanser vil bli prioritert av regjeringen. Men det viktigste under de rådende forhold blir den kommende budsjett-debatten. Den kommer i gang i neste uke og må være ferdig før nyttår. Pensjonsreformen var en nødvendig innrømmelse for å komme videre, og den var ikke vanskelig å komme med, gitt alternativet.

Det var – som alltid – mye bråk under statsministerens tale i Nasjonalforsamlingen. Imidlertid var protestene mest høylytt fra ytterfløyene. Den nye regjeringen passerte første målpost. Men det var bare begynnelsen.