Ledelse på autopilot – og surfing inn til pensjonsalder? Eller ..?

Kari Mette Toverud leder AS3 Executive.

SYNSPUNKT. Skal jeg bli, selv om noe i meg sier at jeg stagnerer her jeg er? Eller skal jeg gå – og i så fall hvor? Orker jeg det – eller skal jeg gjøre det beste ut av de årene jeg har igjen i jobb?

Mange ledere merker det ikke med én gang. Det kommer snikende. Kanskje gjennom følelsen av at man ikke lenger er like sulten. Kanskje gjennom andres blikk, eller mangelen på dem. Det er færre henvendelser enn før. Stillheten kan bli øredøvende – særlig for en som er vant til å være etterspurt.

Og samtidig: Det ytre ser fortsatt bra ut. Lederen er etablert, erfaren, har god oversikt og vet hvor knappene sitter. Rollen mestres. Resultatene leveres. Men det er likevel noe som skurrer. En indre uro. En svak, men vedvarende stemme som spør: Er dette fortsatt riktig? Er det dette jeg skal bruke de neste ti årene av karrieren min på?

Når autopiloten slår inn – og ingen sier det høyt

Mange erfarne ledere går inn i det man nesten kan kalle et "autopilotsig". Ikke av likegyldighet, men av lojalitet og rutine. De har stått i lederroller i mange år – ofte gjennom krevende endringer og vekstfaser – og er blitt en del av virksomhetens faste struktur. Og likevel: Noe endrer seg i måten omgivelsene ser på dem.

Mange merker det ikke før det er for sent. De tror de fortsatt oppfattes som engasjerte og verdifulle. Men tilbakemeldingene kommer sjeldnere. Rollen blir mer administrativ. Når lederens egen motivasjon svikter, kan det skape rom for at andre – ofte yngre, mer drivende – begynner å bli aktuelle alternativer.

Det er en krevende virkelighet å ta inn over seg. For den som har vært drivkraft og forbilde, kan det være tøft å innse at man nå kan stå i veien for nye impulser. At man ikke lenger nødvendigvis inspirerer, men oppleves som en bremsekloss. Ikke fordi man gjør noe galt – men fordi man ikke lenger er fullt og helt til stede.

Det krevende spennet mellom trygghet og vekst

Hva gjør man da? Når man kjenner på usikkerheten, men samtidig sitter «trygt»? Når man har lønn, fleksibilitet, frihet – og frykten for det ukjente virker større enn dragningen mot noe nytt?

For mange ledere blir svaret å bli. Det kan være forståelig. Pensjon er kanskje bare ti–femten år unna. Man har mye å tape, lite å bevise, og kjenner organisasjonen ut og inn. Men samtidig vet man: Hvis man fortsetter uten å justere kursen, kan man ende opp med å avslutte karrieren på tomgang.

Og kanskje enda viktigere: En leder som ikke lenger utvikler seg selv, slutter ofte å utvikle andre. Uten nytenkning og vitalitet, mister man etter hvert evnen til å inspirere. Å velge trygghet over vekst er ikke feil – men det bør være et bevisst valg, ikke et resultat av utsettelse og passivitet.

Når du ikke lenger blir sett – slik du ble før

Tidligere var det rekrutterere, henvendelser, forespørsler. Nå er det blitt stillere. Ikke nødvendigvis fordi man ikke er relevant – men fordi energien ikke er den samme. Og fordi systemene, generasjonene og retorikken har endret seg.

I dag rapporteres det om rekordmange lederbytter globalt. Mange organisasjoner bytter ut erfarne ledere – ikke på grunn av manglende kompetanse – men for å få nye impulser. Det gir en tydelig melding: De som ikke utvikler seg, blir fort forbigått. Ikke fordi de ikke er verdt noe – men fordi de ikke lenger beveger seg.

Derfor handler dette ikke bare om karriere – men om identitet. Hvem er du, når du ikke lenger får invitasjoner? Når ingen lenger spør hva du tenker? Når du, til tross for formell makt, opplever deg selv som litt mindre synlig?

Fire perspektiver som gir deg et nytt grep

Det er lett å kjenne seg fastlåst i denne mellomfasen. Men det finnes veier ut – og det begynner med refleksjon. Å stoppe opp og tenke grundig gjennom egen situasjon er ikke svakhet. Det er lederskap.

Det er særlig fire perspektiver som hjelper erfarne ledere å finne retning igjen:

1. Hvor er jeg – egentlig? Ikke bare organisatorisk, men menneskelig. Hvordan har jeg det i jobben min? Henter jeg energi – eller bruker jeg opp det jeg har igjen? Hva skjer med motivasjonen min? Har jeg fortsatt noe å lære – og noe å gi?

2. Hvilke muligheter finnes – internt og eksternt? Er det noe i dagens organisasjon jeg kan gripe fatt i? En ny rolle? Et strategisk prosjekt? Mentorarbeid? Kanskje finnes det muligheter eksternt – styreposisjoner, prosjekter, rådgivning, noe ideelt. Men det forutsetter at du tør å se ut – ikke bare innover.

3. Velger jeg bevisst – eller driver jeg bare videre? Å bli i samme rolle kan være riktig. Men det bør være et aktivt valg. Å la det skure er sjelden en god strategi – verken for deg selv eller organisasjonen du leder. En bevisst avgjørelse, der du kjenner etter og står ved valget, gir kraft og retning – også om valget er å bli.

4. Hva er mitt fotavtrykk? Hva ønsker jeg å etterlate meg? Hvilken leder vil jeg være kjent som – i etterkant? Hva vil jeg at folk skal si om meg når jeg en dag takker av? Dette spørsmålet handler om mening – og det gir ofte nye perspektiver på det som fortsatt ligger foran deg.

Så hva gjør du – rent faktisk?

Noen gjør ingen ting, og fortsetter som før. Enkelte søker ekstern sparring. Noen starter små prosjekter på si. Andre igjen åpner for samtaler internt om alternative roller eller nye utfordringer. Det viktige er ikke hvor du begynner – men at du begynner.

Ingen har fasiten på din ledervei. Men du er ansvarlig for å ta tak i den selv. Hvis du ikke tar grep, kan det være noen andre gjør det for deg. Ikke som en straff – men som en nødvendighet. For virksomheter trenger ledere som vil noe – ikke dem som bare er der.

Du er kanskje i din aller beste fase

De siste ti årene av karrieren trenger ikke være en nedtrapping. De kan være en oppsummering, en fordypning og en ny dimensjon. Du har erfaringen, tyngden og oversikten. Du trenger ikke lenger posisjonere deg – du kan bruke deg selv med klokskap.

Men det krever at du tør å spørre: Har jeg egentlig valgt dette – eller har jeg bare blitt værende?

For noen ganger er det mest komfortable ikke det mest kloke. Og kanskje – kanskje – er det først når du våger å ta et lite steg til siden, at du ser hvor mye du fortsatt har å bidra med.

Det beste du kan gjøre er å være bevisst. Det verste er å la autopiloten styre, uten å vite at den er slått på. For da kan det hende noen andre tar grep – før du selv har gjort det.

Så – et råd til deg som leser dette: Ta grep. Før andre gjør det.