Marine Le Pen erklærer seg som president-kandidat: Utfordrer og utnytter rettssystemet

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Hvordan ta en ytterst politisk avgjørelse og bli trodd på at den ikke er politisk motivert? Det er spørsmålet ankeinstansen i saken mot Marine Le Pen, som i 2024 ble utestengt fra å inneha politiske offentlige verv i fem år, stilte seg under sine overlegninger.

Anker igjen  denne gang om fotlenke

Hvis retten ga henne medhold i anken, ville hun stille som presidentkandidat i 2027. Hvis ikke, ville hun overlate til en 30 år gammel politiker å fylle rollen som partileder og presidentkandidat. Jordan Bardella har stått klar. 

Denne typen overveielser viste seg å være helt overflødige. 

Marines svar til retten var dette: Hun stiller til valg som president-kandidat og kommer ikke til å bære noen fotlenke. Fotlenke-påbudet ankes, og så lenge saken behandles i rettssystemet, kan hun drive kampanje uten fotlenke.

Dette blir fjerde gang Le Pen stiller som presidentkandidat. Men korrupsjonsdommen mot henne, som gjelder underslag av EU-midler til partipolitiske formål, har til nå hindret henne. Hun anket dommen, som falt i mars i fjor, umiddelbart. Valget holdes i april neste år. Hun sitter i Nasjonalforsamlingen, og hennes parti er forsamlingens største. Dommen rammer ikke denne delen av hennes virksomhet.

Svaret på anken kom i går: Retten gir en mildere dom som gjør det mulig for henne å stille til valg neste år. Prinsipielt viker ikke dommerne. De unngår likevel å bli beskyldt for å ha stanset hennes ferd mot presidentembetet. Nå var det Marine Le Pen selv som måtte velge om hun vil stille til valg.

Overraskende grep

Dette grepet fra retten hadde få forutsett. Marine Le Pen ville altså, gitt dommen, kunne stille til valg og drive valgkamp, men da med fotlenke. Anken var delvis tatt til følge, og straffen ble gjort forenlig med å stille til valg. Forbudet mot å drive politisk virksomhet skulle vare i ett år, mens den første dommen lød på tre år. To av disse årene ville bli «suspendert» – og «fengselsstraffen» ville i praksis bestå i å bære fotlenke i ett år. Marine Le Pen ville altså kunne drive valgkamp hvis hun ønsker det.

Slik ga domstolen henne i realiteten et valg. Selv sa hun umiddelbart at hun ikke vil drive valgkamp med fotlenke. Hun gikk frontalt til verks: Beskjeden kom i hovedsendingen til TV-kanalen TF1 kl. 20, der de fleste beskjeder fra myndighetene til publikum blir kunngjort. Marine Le Pen var de facto presidentkandidat.

Politisk sensur?

Anke-domstolens mål hadde vært å unngå beskyldninger om politisk sensur. Selve forbrytelsen er det liten eller ingen uenighet om, selv om partiet nekter skyld i å ha brukt EU-midler til å lønne partiets ansatte. Det var ingen ny diskusjon om skyld i rettsmøtet i Paris – anken gjaldt straffeutmålingen, ikke skyldspørsmålet. Marine Le Pens beskyldning om politisk sensur står derfor atskillig svakere enn før.

Hennes mulighet til å bli Frankrikes neste president er reell. Slik det ser ut på meningsmålingene, ligger partiet bedre an enn noen andre, tett fulgt av det andre fløypartiet ytterst til venstre, La France Insoumise LFI (Det ubøyelige Frankrike). LFI ledes av Jean-Luc Mélenchon, som i likhet med Marine Le Pen forsøker seg for fjerde gang og med atskillig bedre utsikter enn de tidligere gangene.

Nasjonal Samling ved et veiskille

Tiltalen og rettssakene mot Marine Le Pen og hennes partifeller har rettet et skarpt lys mot Nasjonal Samling. Partiet står ved et slags veiskille – nå er muligheten for regjeringsmakt reell. En ytre høyre-regjering i Frankrike vil finne mange samarbeidspartnere i EU og dermed trolig se med større interesse på fellesskapet, som partiet til nå ikke har hatt mye respekt eller interesse for. 

Frankrike står også i en krevende økonomisk situasjon, med stigende underskudd og økende investeringsbehov, ikke minst i forsvarssektoren. Men innvandringspolitikken har alltid vært partiets kjernesak og vil trolig fortsatt være det. Dersom Marine Le Pen skulle greie å bli president, tyder alt på at den 30 år gamle Jordan Bardella blir statsminister. Han er et nokså ubeskrevet blad, men har sendt signaler om interesse for nærmere forbindelser med næringslivet, noe Nasjonal Samling aldri før har fått til.

Upløyd mark 

Inntil i går kveld så det altså ut som at alt avhang av om Marine le Pen ville bite i det sure eplet og stille til start med fotlenke. Det var ikke sannsynlig at hennes «nei» i forbindelse med rettssaken nødvendigvis ville bli opprettholdt. Men i går kveld kom bomben: Hun anker også denne dommen og nekter å drive valgkamp med fotlenke. Mens anken behandles, kan hun drive valgkamp så mye hun vil, uten fotlenke. Sannsynligvis avgjør domstolen saken før valgkampen er over.

Spørsmålet er jo om dette kan sies å være ansvarlig politikk, hvis partiet hun har viet hele sitt yrkesliv til nå faktisk har Elysée-palasset innen rekkevidde. 

Marine Le Pen utfordrer det strengt regelstyrte regimet for alle som vil prøve å bli president i Frankrike. Situasjonen er helt ny, og hun strekker det så langt som mulig.

Anke-behandlingen vil trolig bli avgjort på kortest mulig tid. Og dersom rettens avgjørelse går i Le Pens disfavør, kan det oppstå enda en ny og uprøvd situasjon. Men, Marine Le Pen vil neppe trenge å avlyse sitt kandidatur til presidentembedet, ettersom hun da allerede har drevet valgkamp en god stund. Hun kan i så fall slå seg til ro med fotlenke og vente på velgernes dom.

Og det vil i hvert fall ikke være domstolens skyld dersom prosjektet ikke lykkes.