Presidentvalg i Frankrike: Selvskading på ytre høyrefløy

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Ikke fordi påminnelsen om slike tidligere standpunkter ville sjokkere partiets velgere, men fordi uttalelsen kan bli et politisk stigma foran vårens presidentvalg og gi konkurrenter et gratispoeng.  

Meningsmålingene gir Nasjonal Front et forsprang på de øvrige grupperingene: Ytre venstre og en stor flokk av sentrum-venstre-partier, dessuten en «ikke-ekstrem» høyreflokk. Muligheten for at Nasjonal Front får presidenten (og deretter flertall i Nasjonalforsamlingen ved et høyst sannsynlig påfølgende nyvalg) skremmer mange.

En veletablert nettavis, Mediapart, som ledes av en kjent tidligere Le Monde-journalist, skrev sist uke at Bardella hadde anti-semittiske ideer som yngre. Det er ikke så lenge siden trettiåringen Bardella var «yngre». Har han gått av seg anti-semittismen det siste tiåret? undrer mange franskmenn nå.

Dette er et hyper-sensitivt spørsmål i Frankrike. For hans partileder, Marine le Pen, har jobbet og jobbet for å kvitte seg med den jødefiendtlige arven fra sin avdøde far og forgjenger som partiformann, Jean-Marie Le Pen. Han hadde åpenlyse anti-semittiske holdninger og omtalte jøder med samme terminologi som biologer når de snakker om «arter» og «individer». 

Parti-rens

Datteren Marine har lagt ned et formidabelt arbeid for å rense partiet for dette. Selv om partiets viktigste sak er å begrense innvandringen til Frankrike og å få sendt ut så mange som mulig av migrantene som allerede er der, har hun arbeidet systematisk for å rense Nasjonal Front for anti-semittisme. Frankrike har Vest-Europas største jødiske befolkningsgruppe.

Derfor er Mediaparts avsløring smertefull. Men dette kunne vært snakk om en «ungdomssynd». Hadde bare Bardella forstått det i tide. Det gjorde han ikke, og skaden er skjedd. Han benekter bastant å ha hatt anti-semittiske holdninger, samtidig som Mediapart fortsetter å belegge sin påstand.

I denne situasjonen velger Marine å støtte Jordan. Det er for sent i forhold til valget å velge en ny strategi nå. Det overraskende er at folk er overrasket. For Bardella er allerede blitt omtalt som en kameleon – sist av forlaget Fayard som har utgitt hans to bøker. Han vokste opp i Paris-forstaden Seine-St.-Denis, der det bor mange innvandrere, og meldte seg inn i Nasjonal Front som 16-åring. Og det er som elev i videregående at han skal ha ytret anti-jødiske synspunkter.

Panikk

Hans reaksjon tyder på at han har mistet hodet, har fått panikk. For de færreste ville funnet det merkelig å ha innvandrer- og jødefiendtlige holdninger i forstedene den gang. En president eller statsminister som i voksenlivet får panikk, er ikke velegnet som leder, mener mange. Spørsmålet er hvor mange. Marine Le Pen tar sjansen på å forsvare ham, men hun er en ringrev. Hun tar ikke sjanser med de gode meningsmålingene Nasjonal Front har for tiden. Så hva hun gjør senere, er en annen sak.

Bardellas panikk er selvsagt ingen anbefaling for en mann som etter alt å dømme kan bli statsminister neste år. Slik hodeløshet er ikke bra for en mann som vil bli nasjonens leder. Han var for rask med å benekte det som nå aksepteres som et faktum av medieverdenen. Marine greide ikke å komme ham i forkjøpet ved å peke på det opplagte: At alle har begått ungdomssynder som de angrer. Situasjonen er desto mer påfallende ettersom Bardella var på besøk hos Benjamin Nethanjau i Israel tidligere i år, slik en hvilken som helst politisk leder kunne ha vært.

Av-stigmatisering

Nasjonal Fronts langvarige kamp for å bli stuerent har tilsynelatende virket. Partiet har den største gruppen i Nasjonalforsamlingen, selv om det fortsatt er nødvendig å finne flertall sammen med andre, fra sak til sak. Bare dette er et tydelig bevis på at partiet har gjort en jobb når det gjelder av-stigmatisering og iherdighet.

Men når det gjelder presidentvalget til våren, er dimensjonen ved slike spørsmål som diskuteres nå, større enn til daglig i Nasjonalforsamlingen. Det er bragt på det rene at Marine Le Pen selv kan bli president på tross av korrupsjonsdommen hun fikk i fjor, knyttet til partiets pengebruk i EU-sammenheng. Hun anket dommen og fikk den sist sommer manøvrert seg slik at hun vil kunne bli president til tross for korrupsjonsdommen. Dersom partiet opprettholder sin popularitet, betyr dette at Bardella kan bli statsminister og Marine Le Pen selv president.  

Derfor er det mindre maktpåliggende å avklare Bardellas situasjon enn det ellers ville vært. Fløyene er i marsj-orden: President Marine le Pen eller president Jean-Luc Mélenchon, hvis velgerne vil. Mélenchons parti, La France Insoumise – Det ubøyelige Frankrike – har også et noe frynsete rykte når det gjelder anti-semittisme, men på ingen måte sammenlignbart med Nasjonal Front.   

Derimot er det et sterkt behov for avklaring i sentrum. En rekke mindre partier som ville vært mer vanlige høyre/sentrum/venstre-partier, forhandler om koalisjoner og samarbeid. Det er uvanlig i Frankrike, men denne gangen kommer de ikke utenom.