Skadefryd er dårlig industripolitikk

Silvija Seres er teknolog og strategisk rådgiver. 

SYNSPUNKT. Sylvi Listhaug kalte Morrow «nok et luftslott» og slo fast at «store beløp av våre felles penger er kastet bort». Konkursen ble behandlet som bevis på at hele batterisatsingen var feil.

Jeg kom nettopp hjem fra Silicon Valley. Der finansieres teknologiselskaper gjennom flere runder fordi både teknologien og markedet vil endre seg. Kapitalen tåler at den første planen sprekker. I Norge brukes ett havari til å avvise en industriell retning. Kapitalens tidshorisont avgjør hvem som får være med lenge nok til å lykkes.

Morrow hentet rundt 3,3 milliarder kroner i egenkapital og fikk en låneramme på 1,5 milliarder. Ved konkursen hadde Innovasjon Norge et krav på om lag én milliard. Aksjonærene tapte langt mer. Tallene krever en kritisk gjennomgang av teknologien, ledelsen og statens kontroll. De avgjør ikke om Norge bør bygge batterikompetanse.

Når hvert tap blir en politisk skandale, søker staten mot prosjekter som neppe kan feile. De bygger gjerne på kjent teknologi i markeder med etablerte konkurrenter. Det gir trygge pressemeldinger og svak industriutvikling.

Innovasjon krever kapital som tåler forsinkelser og flere teknologigenerasjoner. Ingen kunne beregne hele verdien av norsk oljeindustri da Nordsjøen skulle bygges ut. Norge har kapitalen, men finansierer ofte industriprosjekter som enkeltstående vedtak. Vi betaler for byggestarten uten å finansiere veien frem til lønnsom produksjon.

Andre land kjøper seg læring

Norske bedrifter konkurrerer mot andre lands industripolitikk, ikke mot andre selskaper.

Freyr fikk tilsagn om rundt 205 millioner kroner i norske tilskudd og oppga å ha investert mer enn fire milliarder i Mo i Rana. Den mye omtalte statlige lånegarantien på 4,4 milliarder ble aldri gitt.

Så vedtok USA Inflation Reduction Act. Batteriprodusenter kunne få 35 dollar per kilowattime for battericeller og 10 dollar per kilowattime for moduler som bruker slike celler. Freyr beregnet at produksjon i USA kunne bli tre ganger så lønnsom som i Norge og fremskyndet USA-planene.

En norsk fabrikk fikk ren kraft og politiske festtaler. En amerikansk fabrikk fikk penger for hver enhet den produserte. Kapitalen fulgte kontantstrømmen.

Norske investorer slipper heller ikke unna. Private eiere tok betydelig risiko i både Freyr og Morrow, men kapitalen holdt ikke gjennom utviklingsløpet. Norge har store private formuer, men har få villige eiere av Wallenberg-typen: investorer som kan forstå industriell teknologirisiko, finansiere flere utviklingsrunder og bli stående lenge nok. Staten kan redusere risikoen og gjøre det mulig for private eiere å stå løpet ut.

Kina organiserer denne langsiktigheten gjennom industripolitikken. Staten har bygget markedet rundt batteriene gjennom støtte til elbilkjøp, ladeinfrastruktur og forskning, i tillegg til støtte gjennom leverandørkjeden. Resultatet er stor skala, integrerte verdikjeder og fallende batteripriser. Kina produserer nå mer enn tre firedeler av batteriene som selges globalt.

USA og Kina betaler for læringskurver. Noen prosjekter vil feile, men kompetansen og infrastrukturen kan brukes videre. Norge behandler hvert prosjekt som en frittstående eksamen og konkursen som bevis på at faget aldri burde vært opprettet.

Risikovilje krever hardere styring

Offentlig risikokapital skal tåle tap og kreve streng kontroll. Norsk industripolitikk trenger utålmodighet med svake resultater og langsiktighet i den industrielle retningen.

Dette er DARPA-logikken: høy toleranse for teknologisk risiko og lav toleranse for manglende fremdrift. Finansieringen deles opp etter konkrete milepæler, og faglig sterke programledere får myndighet til å fortsette, endre eller stanse prosjektet. Ved industriell skalering må privat kapital ta en større del av risikoen. 

Ved konkurs bør kompetanse, utstyr og produksjonsdata finne veien til nye industrielle miljøer. Et land som betaler for læringen, bør klare å beholde mer av den.

Norge har mye kapital og mye å tape. Det burde gjøre oss mindre skadefro og mer nysgjerrige på hva et nederlag kan lære oss. Krever vi sikkerhet før vi investerer, ender vi med å kjøpe teknologien fra land som våget å finansiere usikkerheten.