SYNSPUNKT
Når stormen treffer: Hvorfor ro er din sterkeste lederkraft
Etter over 40 års tjeneste i Forsvaret og politiet, fra internasjonale operasjoner til krevende lederroller her hjemme, har jeg jaktet på kjernen i hva som får oss til å stå støtt når det blåser. Svaret fant jeg ikke i kompliserte strategier. Jeg fant det i noe så nært og menneskelig som vår egen puls.
Frank Gran er politiinspektør, Sør-Øst politidistrikt.
SYNSPUNKT. Det tok meg mange år å forstå den egentlige sannheten om ledelse og samarbeid. Vi lærer ofte at ledelse handler om hva vi sier, hvilke planer vi legger, og hvor raskt vi tar beslutninger. Men gjennom fire tiår med arbeid med mennesker i pressede situasjoner, har jeg sett et annet mønster tre frem.
Den tydeligste lederen i rommet er ikke nødvendigvis den med den høyeste stemmen, den lengste erfaringen eller den fineste tittelen. Den tydeligste lederen er den som er mest regulert.
Ledelse smitter
Uansett om du står i en kritisk situasjon på jobb, leder et krevende møte, eller står midt i en konflikt på hjemmebane, så påvirker du omgivelsene dine på måter du kanskje ikke tenker over. Stemmen din, tempoet ditt, pusten din og blikket ditt sender kontinuerlige signaler til de rundt deg.
Det finnes en uskreven lov i menneskelig samspill: Tilstand smitter.
Hvis du er stresset, kortpustet og urolig, vil de rundt deg ubevisst speile dette. Rommet blir trangere. Fokuset smalner. Lunten blir kortere. Men hvis du klarer å være ankeret – hvis du puster rolig, senker skuldrene og snakker med en trygg rytme – skjer det motsatte. Du inviterer de andre ned på jorda. Du gir dem tilgang til kapasiteten sin igjen. Du kan rett og slett ikke lede en situasjon hvis du er mer stresset enn de du skal lede. Du må ligge lavere i aktivering for å kunne løfte blikket til de andre.
Stress gjør oss ikke dumme – det gjør oss smale
Vi har alle kjent det. Når tidsfristene strammer seg til, når konflikten spisser seg, eller når uforutsette kriser rammer. Hva skjer med oss? Vi mister ikke intelligensen vår. Vi mister bredden vår.
Stress er en overlevelsesmekanisme som gir oss tunnelsyn.
- Vi ser problemene, men mister løsningene av syne.
- Vi slutter å lytte for å forstå, og lytter kun for å svare.
- Vi går glipp av nyanser og feilvurderer andres intensjoner.
Jeg har sett dette i fjellet, i operasjonssentraler og i styrerom: Når stresset tar overhånd, tar vi beslutninger basert på frykt og hastverk, snarere enn innsikt og oversikt. En stresset hjerne søker trygghet i kontroll og hurtighet, men det er ofte det motsatte situasjonen trenger.
Det tok meg mange år å forstå den egentlige sannheten om ledelse og samarbeid
Kunsten å bremse for å gå fortere
I en verden som hyller effektivitet, kan det virke motintuitivt å senke tempoet. Men min erfaring er entydig: I krevende situasjoner er ro din viktigste ressurs. En leder som evner å senke tempoet sitt med bare 10–15 prosent når kaoset truer, oppnår noe magisk:
- Antall feil reduseres dramatisk.
- Misforståelser oppklares før de blir konflikter.
- Folk rundt deg føler seg tryggere og yter bedre.
Dette er ikke passivitet. Det er aktiv kapasitetsledelse. Det handler om å skape et rom der det er mulig å tenke klart.
Fjellet som læremester
Naturen og fjellet har vært mine mest brutale og ærlige læremestere. Der ute hjelper det ikke å heve stemmen mot vinden eller forsøke å kontrollere været. Når du er sliten, kald og usikker, avsløres det hvem du egentlig er. I slike stunder har jeg lært at ledelse handler mindre om ord, og mer om tilstedeværelse.
Det er måten du puster på når motbakken er tung. Det er roen i blikket ditt når andre blir usikre. Det er evnen til å sette en jevn, trygg rytme som alle klarer å følge. Dette prinsippet gjelder like mye ved kjøkkenbordet som på en fjelltopp: Mennesker følger ikke først og fremst instruksjoner. De følger en tilstand. De følger trygghet.
I krevende situasjoner er ro din viktigste ressurs
Tre steg for å gjenvinne kontrollen
Så hvordan gjør vi dette i praksis, i en hektisk hverdag? Her er kjernen i det jeg kaller StressRecovery™ – en tilnærming for å lede deg selv og andre gjennom stormen:
- Pust ut før du snakker: Når du kjenner pulsen stige, ta en lang utpust. Det er kroppens egen bremsepedal. Det signaliserer til hjernen din at «dette håndterer vi».
- Løft blikket: Stress får oss til å stirre ned i detaljene. Løft hodet fysisk. Se omgivelsene. Se helheten. Når synsfeltet utvides, utvides ofte tankesettet også.
- Finn rytmen: Ikke la kaoset diktere tempoet ditt. Snakk litt roligere. Beveg deg litt mer kontrollert. Når du eier din egen rytme, begynner du å eie situasjonen.
Ledelse er en livsstrategi
Etter et langt yrkesliv har jeg innsett at disse prinsippene ikke bare handler om profesjonelt lederskap. Det handler om livsmestring. Det handler om å være den forelderen som klarer å stå i barnets storm uten å blåse bort. Det handler om å være den kollegaen som demper konflikter fremfor å eskalere dem. Det handler om å ta vare på seg selv i en verden som krever stadig mer.
Den viktigste lederjobben du gjør, starter med din egen fysiologi. Når du regulerer deg selv, gir du de rundt deg den største gaven en leder kan gi: Tryggheten til å være god, selv når det stormer.
1. "Når stormen treffer – er jeg en gasspedal eller en brems for de rundt meg?"
Hensikt: Å bevisstgjøre at vi alltid påvirker rommet.
- Til ettertanke: Tenk tilbake på den siste krevende situasjonen du sto i. Gikk stemmen din opp i frekvens og tempo (gass), eller klarte du å senke skuldrene og snakke roligere (brems)? Hvordan responderte de andre på din tilstand?
2. "Hva er mine tidlige varselsignaler på at blikket begynner å smalne?"
Hensikt: Å gjenkjenne stress før det går utover beslutningsevnen.
- Til ettertanke: Stress gjør oss ikke dumme, men det gir oss tunnelsyn. Merker du det fysisk (f.eks. stram kjeve, holder pusten)? Eller kognitivt (f.eks. slutter å lytte, avbryter andre, vil ha en rask løsning for enhver pris)? Å kjenne sine egne signaler er første steg for å kunne regulere dem.
3. "Hvilket 'anker' kan jeg bruke for å kjøpe meg selv tre sekunders kapasitet?"
Hensikt: Å finne konkrete verktøy for selvregulering.
- Til ettertanke: I artikkelen nevnes utpust, blikk og rytme. Hva fungerer best for deg når du må gjenvinne kontrollen? Er det å fysisk stoppe opp bevegelsen? Er det å feste blikket på horisonten? Eller er det en bevisst, lang utpust? Del gjerne hva som fungerer, slik at vi kan lære av hverandres metoder.