Kommunikasjon er en lederferdighet, ikke en «oppgave»

Elin Ytterdahl og Joakim Frenning Larsen driver selskapet Ly Consulting. De har begge jobbet som kommunikasjonsrådgivere i 25 år i ulike byråer og virksomheter. 

SYNSPUNKT. Retningen er uklar, prioriteringene usikre, og koblingen mellom ord og handling svak. Over tid blir uklarhet en belastning – både for den enkelte og for organisasjonen. Ofte behandles kommunikasjon som en oppgave, ikke som en kjerneferdighet i ledelse. I mange organisasjoner forstås kommunikasjon primært som formidling, der informasjon skal ut, kanaler skal brukes og budskap skal forankres. Men ledelse handler ikke bare om «å sende», men om å skape forståelse og retning. Kommunikasjon er ikke noe som kommer i tillegg til ledelse.

Når kommunikasjon reduseres til noe som kan delegeres, settes bort eller tas senere, mister ledere et av sine viktigste styringsverktøy. For det er i samtalene, forklaringene, prioriteringene som gjentas og spørsmålene som må besvares, at ledelse faktisk utøves.

En undervurdert lederferdighet 

Å være en kommunikativt sterk leder handler ikke om å være veltalende eller karismatisk. Det handler om å gjøre komplekse forhold enkle å forstå, sette tydelige rammer og gi mening til arbeidet ved å forklare hvorfor det er viktig. Kommunikativt sterke ledere kjennetegnes av at de:

• sjekker om det er forstått, ikke bare om det er formidlet 
• gjentar oftere enn de selv tror er nødvendig 
• tar ubehagelige samtaler i stedet for å utsette dem 
• vet at det de ikke sier, også blir tolket

Dette er ferdigheter som må trenes. Likevel forventes det ofte at ledere «kan kommunikasjon» fordi de har fått lederansvar.

Når kommunikasjon svikter, øker belastningen 

I offentlig debatt trekkes sykefravær ofte frem i sammenheng med ledelse. Bildet er sammensatt, men vår erfaring er at det er særlig én sammenheng som går igjen, nemlig at vedvarende uklarhet er belastende. Når medarbeidere er usikre på prioriteringer, ikke får tilbakemeldinger eller må tolke hva ledelsen egentlig mener, øker belastningen. Over tid blir konsekvensene tydelige på virksomhetsnivå, ved at gjennomføringsevnen svekkes, den interne friksjonen øker og ledere bruker mer tid på å håndtere uklarhet de ubevisst har vært med på å skape.

I en hverdag der kravene øker har ikke ledere råd til å behandle kommunikasjon som noe sekundært. Det er ikke et punkt på oppgavelisten som kan krysses av. Det er en sentral del av måten ledelse utøves på, hver dag.

Spørsmålet er derfor ikke om ledere har tid til å prioritere kommunikasjon. Spørsmålet er om virksomheter har råd til å la lederkommunikasjon forbli en individuell ferdighet, i stedet for noe som utvikles og følges opp systematisk. Til syvende og sist handler det om hvilken kompetanse det faktisk investeres i, og hva som skjer når kommunikativ ledelse overlates til personlighet og tilfeldigheter.