Øystein Blymke: Kommunesammenslåing er god distriktspolitikk

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Denne artikkelen forsøker imidlertid å gi en viss støtte til en slik påstand.

Først et par viktige premiss som ligger til grunn for påstanden:

• Kommunenes sentralforbund (KS) er dypt bekymret over omfanget og kravene i de tusentalls av lover, forskrifter, instrukser, direktiv og normtall som Stortinget og regjeringen overøser og styrer kommunene etter, i den hensikt å fremstå som handlekraftige – på kommunenes bekostning.
• Tre-fjerdedeler av norske kommuner opplever budsjettsprekk år etter år. Likevel presses kommuneledelsen, ofte av staten og av sine egne innbyggere – direkte eller indirekte – til å etablere nye låneopptak, påta seg nye gjeldsforpliktelser, innføre nye og økte kommunale avgifter. Alt i den edle hensikt å innfri statens krav, og/eller imøtekomme lokalbefolkningens mer eller mindre uforenelige krav om ikke å nedlegge skoler, ungdomsklubber eller svekke andre velferdstiltak.

Selv med slike åpenbare kjensgjerninger liggende på bordet virker det i dag nesten umulig å samles om en tverrpolitisk forståelse for om at større og mer folkerike kommuner (les: land-kommuner) gjennomgående vil ha større forutsetninger enn de små for å innfri statens krav, utføre pålagte tjenester og innfri lokalbefolkningens krav.

Hvis en liten kommune – politisk eller administrativt – i dag skulle våge å ymte frempå med, at deres kommune vil være bedre tjent med å slå seg sammen med nabokommunen, godt begrunnet med løfter om økt velferd og bedre tjenestetilbud, vil antakelig de lokale protestene nesten ikke være til å leve med. Skulle kommunens administrative og politiske ledelse likevel våge å stå på sitt, og i tillegg forsterke sitt sammenslåings-synspunkt med å si at en større sentralisering vil gi større muligheter for å bygge sterkere distriktssentre i våre spredtbygde områder, ja da vil nok den lokale konflikten fort risikere å ende opp som en rikspolitisk krise.

Selv ikke i Stortinget er takhøyden spesiell høy i dag for å si at kommunesammenslåinger kan være god distriktspolitikk. Og så lenge den politiske oppfatning stort sett over det ganske land er at deres egen kommune bør bestå som den er, og som den alltid har vært, da kan en stortingspolitiker vanskelig gjøre annet enn å snu sin kappe etter de lokale vinder.

I et veldrevet og opplyst demokrati som det norske, er det som kjent bred politisk oppslutning om prinsippet 'kommunalt selvstyre'. Og med et så grunnfestet politisk prinsipp som utgangspunkt, blir selv faktabasert kunnskap om de klare velferdspolitiske fordeler ved å redusere antall kommuner ytterligere her i landet, ofte møtt med skuldertrekk og dyp skepsis. Det betyr vel egentlig, at kampen mot vindmøller ikke bare er en god metafor for kampen mot en motstander som ikke er til stede, men også en metafor som bekrefter tilstedeværelsen av en god norsk kommunalpolitisk realitet.

For realiteten er vel at befolkningen i de fleste mindre kommuner, mener at sammenslåing med nabokommunen er dårlig distriktspolitikk. Og da følger det vel logisk av et slikt standpunkt, at kommunen heller vil risikere å havne på ROBEK-lista (konkurstruede kommuner), enn å akseptere sammenslåing? Og hvis så er, gjenstår det vel bare å si, at den eneste vei ut av disse «sammenslåings-dilemmaene» for storting og regjering, er å bruke enda flere milliarder fra oljefondet til å redde de mange småkommuner som ennå velger å kjempe en daglig kamp mot vindmøllene?