Realpolitikk i nobelprismottaker Henry Kissingers ånd?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Krigen i Ukraina, Gaza og Iran kan tyde på det. Stormaktene tar seg til rette. Tradisjonelle humanitære normer følges ikke, og klassisk diplomati fungerer ikke.

Et viktig spørsmål blir da: Bør ikke også mindre nasjoner – Norge inkludert – navigere litt mer realistisk, i det nye realpolitiske landskap? Det vil si, forholde seg noe mer til de rådende politiske realiteter, snarere enn å vente i det uendelige på at det ideelle og optimale skal inntre, der alle de folkerettslige og humanitære prinsipp er oppfylt før fredsavtaler mellom partene kan inngås. 

Realpolitikk følges ofte av det man kan kalle en normløs maktpolitikk. Hensikten kan like fullt være god, nemlig å oppnå fred. Vi skal ikke gå lenger tilbake enn til 1970-80 årene da det mer tradisjonelle, klassiske og fredssøkende diplomatiet ofte ble erstattet med en adskillig mer kynisk realpolitikk, styrt av stormaktenes sikkerhetspolitiske interesser.

En av verdens fremste real- og maktpolitikere i nyere tid, var USA-diplomaten og sikkerhetspolitiske rådgiver, Henry Kissinger (1923-2023) Kissinger var uten tvil også fredssøkende, men krevde ikke av USAs fiender, representert ved det gamle Sovjet, Kina eller Vietnam, at fredelig sameksistens kun var mulig hvis motparten godtok vestens demokratiske, folkerettslige og humanitære prinsipper.

Gjennom 70- og 80 årene forholdt verden seg til en ganske usminket makt- og realpolitikk der folkerettens prinsipp og menneskerettigheter ikke akkurat satt i høysetet hos stormaktene. Henry Kissinger fikk da, på tross av at han var en politiske «hardliner», Nobels fredspris i 1973. En pris han delte med den vietnametiske diplomaten Le Duc Tho. Nobelkomiteens hovedbegrunnelse for å gi Kissinger prisen var at han spilte en avgjørende rolle under de diplomatiske forhandlinger som førte fram til en avtale om å avslutte Vietnamkrigen. Og det var vel den gang ikke sjenerende mye snakk om at prisen ikke burde vært gitt de to herrene, på grunn av partenes gjentatte folkerettsbrudd og brudd på menneskerettighetene?

Skal man prøve å gjengi Kissingers makt -og realpolitiske tenkning i kortversjon så vil det kanskje ikke være så veldig galt å si at Kissinger forsøkte å finne en slags politisk balanse mellom nødvendig illegitim maktbruk, og nødvendig legitim diplomati-bruk. Overordnet en slik politisk balanse-tenkning var likevel Kissinger kompromissløs når det gjaldt ivaretagelse av USAs sikkerhetsinteresser. Slike interesser kunne bare ivaretas gjennom en maktbalanse, etter den kalde krigs logikk.

Kissinger hadde med andre ord sin storhetstid under Den kalde krigen. Da bedrev han en særs vellykket avspenningspolitikk med den sovjetiske kommunistlederen Leonid Bresjnev. I tillegg var han døråpner for USA mot Kina og kommunisten Mao Zedong. Kissingers hensikt var å kunne balansere stormaktsinteressene til hhv. Sovjet, Kina og USA. For ham var geopolitisk stabilitet viktigere enn ideologisk kamp på Vestens verdi-premiss.

Kanskje har statsviteren Kissinger fremdeles noe å lære bort, også til norske studenter, UD-ansatte, rikspolitikere og folk flest, den dag i dag?