Silobasert uenighetsfellesskap i Arendal

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT. Det er over 2000 arrangementer. Noen av dem er byvandring, båttur i nasjonalparken ved Arendal og omvisning i ulike fartøyer som ligger til kai. Det kan være et avbrekk for den som er lei alt pratet. Men først og fremst er det ulike debatter, panelsamtaler og lignende, som preger Arendalsuken. Det er unntaksvis at det åpnes opp fra salen for spørsmål eller korte kommentarer. Stortingets medarbeidersamtale og Norges Banks pressekonferanser hører til unntakene.

Somrene 2023-2025 var pressekonferansen i anledning rentebeslutningen den ene årlige muligheten for andre enn media å slippe til med spørsmål til beslutningen om styringsrenten og pengepolitikken. Denne gangen valgte sentralbanken imidlertid å ha pressekonferansen for rentemøtet i egne lokaler ved Bankplassen i Oslo. Den utvidede transparensen uteble. Fremleggelsen av Oljefondets halvårsresultat var derimot i Arendal dagen før.

Det overordnede inntrykket er at uenigheten er liten innenfor det enkelte arrangement, og hvem som slipper til, kontrolleres strengt, riktignok av den enkelte arrangør. Eventuelle store uenigheter må man finne mellom arrangementer, og da er det vel et uenighetsfellesskap uten kommunikasjon. Uenighet mellom siloer som ikke snakker sammen?

Selvsagt er det begrenset hvor mange man kan ha i et enkelt panel uten at taletiden blir spredt for mye, men arrangører kan bli flinkere til å velge paneldeltagere som gjør at man får luftet uenigheter bedre.

Det er selvfølgelig full anledning for utfordreraktører å avholde sine egne arrangementer. Imidlertid er det noen praktiske hindringer. Kostnadene ved leie av lokale eller utendørsscene og losji og reise for egne folk er ikke ubetydelige, og mulighetene for å dekke slike kostnader er lavere for utfordreraktører enn for godt etablerte aktører. Å dempe denne belastningen ved å dele kostnadene med publikum er heller ikke tillatt, for salg utenom servering er forbudt; det er også medlemsverving og adgangspenger.

Setter man opp et arrangement som utfordreraktør, vil man også slite med å få et publikum som ikke er dominert av outsidere. Vi kritiserer lett amerikanere for kun å lese, se på eller høre på medier som de selv er enig med, men her ser vi noe av den samme tendensen hos oss.

Vi får et uenighetsfellesskap i siloer, der etablissementets konsensus dominerer, og der siloene i liten grad snakker sammen, men hvor utfordrersiloene tolereres. Selvsagt kan det være tids- og kapasitetshensyn som gjør at alle ikke kan snakke med alle, men man bør ikke gi inntrykk av at vi snakker mer med hverandre enn vi gjør.

Den årlige sommerleiren i Arendal kan langt på vei sies å være et speilbilde av det norske samfunnet, og samfunnsdebatten i særdeleshet. Det er et uenighetsfellesskap, men der de virkelig uenige i liten grad snakker sammen.