Deler av norsk næringsliv har kanskje råd til å vente, men norske gründere og småbedrifter har ikke det

Vibeke Stølen er styreleder i Fikse.ai, siviløkonom og nestleder, Norges Gründerforening. Ragnhild Skjævestad er  CEO i investeringsselskapet Alta Vida AS, revisor fra NHH og 1. nestleder, SMB Norge.

SYNSPUNKT. Men fra vårt ståsted i SMB Norge og Norges Gründerforening, tett på grasrota i norsk næringsliv, kjenner vi oss ikke igjen i forestillingen om at småbedriftene er blitt skjermet eller har fått noen ekstra pute å falle på.

For svært mange småbedrifter er konkurransepresset brutalt reelt. Vi møter høye arbeidskostnader, dyr kapital, høye byråkratiske krav og forsvinnende marginer. OECDs ferske Norge-rapport peker nettopp på at produktivitetsveksten har falt under OECD-gjennomsnittet. Løpende regulatoriske og administrative byrder hindrer både etablering og det å få flere unge bedrifter til å overleve og utvikle seg.

Brutalt reelt er det også når det gjelder energi. Andreassen viser til Norgespris og andre støtteordninger som eksempler på at staten skjermer økonomien fra nødvendig omstilling. Det er kanskje grunn til å minne Andreassen på at Norgespris er en ordning for husholdninger, og at bedrifter i aller høyeste grad har måttet omstille seg til økningen i energipriser.

Det er nettopp på energiområdet det blir særlig misvisende å snakke om en «myk pute». Rimelig og forutsigbar kraft har historisk vært et av norsk næringslivs viktigste konkurransefortrinn. Vi bygget ut natur og vassdrag for å skape industri, arbeidsplasser og verdiskaping. Det lå en samfunnskontrakt i dette: naturressursene skulle komme fellesskapet og norsk verdiskaping til gode. For mange bedrifter oppleves denne samfunnskontrakten nå vesentlig endret og til dels brutt.

For bedriftene betyr det ikke bare at strømregningen er høy. Det betyr strammere likviditet, svakere marginer og mindre økonomisk handlingsrom til investeringer, innovasjon og ansettelser.

Samtidig tilfaller en betydelig del av de økte kraftinntektene offentlig eide kraftprodusenter og dermed stat og kommuner. Det gjør det legitimt å spørre om vi i dette tilfellet har flyttet det økonomiske handlingsrommet fra bedriftene som skal investere og skape nye arbeidsplasser, til offentlig sektor og en håndfull kraftprodusenter.

Så ja, vi deler absolutt bekymringen for norsk konkurransekraft. Men vi mener konklusjonen må være en annen:

Vi trenger ikke først og fremst mer disiplin. Det vi trenger er gründer- og næringspolitikk som gir levelige rammevilkår og som gjør det mulig å starte bedrift, konkurrere, investere, ansette, bygge og drifte lønnsomme bedrifter i Norge.

Mål gründer- og næringspolitikken på overlevelse og vekst. Reduser den samlede kostnaden ved å bygge bedrift. Og la oss ta vare på de konkurransefortrinnene Norge faktisk har.

Vi er relativt gode på oppstart i Norge. Det vi trenger nå flere bedrifter som overlever, investerer, ansetter og blir sterke nok til å utfordre de etablerte både lokalt og globalt. Slik bygges konkurranse, innovasjon og produktivitet stein for stein. Slik vi bygger den konkurransekraften Norge skal leve av.