Små kommuner fungerer best – fleip eller fakta?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. I likhet med hva tusenvis av tidligere utredningssider har landet på, om statlig (over)- styring av kommunene, og om bruk eller ikke bruk av rammetilskudd og øremerkede tilskudd, har nå også den seneste Kommunekommisjonen landet, med dine forslag. Og med den ikke helt oppsiktsvekkende konklusjon om, at kommunene i større grad selv må få lov å prioritere de velferdsoppgavene som de er pålagt av Stortinget til å utføre.

Faren er stor, også denne gangen, for at kommisjonsrapporten skal ende i departementsskuffen. Det eneste som kan skape en seriøs politisk diskusjon om kommisjonens forslag, vil være om Stortinget i det minste kunne enes om at kommisjonens virkelighetsbeskrivelser er riktige, og at de kan være et godt grunnlag for videre politisk diskusjon.

For eksempel bør det kunne oppnås politisk enighet om at mange av de over 130 lovpålagte statlig fastsatte kommuneoppgaver må finansieres som rammetilskudd, og at mange av de over 90 prosent av norske kommunene som ligger i mindre sentrale strøk, både er for små, og bør kunne slås sammen. Men hvis Stortinget samtidig krever at likeverdige velferdstjenester skal kunne gis over det ganske land, uansett kommune-størrelse og yteevne, ja da er vi like langt.

Med andre ord: Dersom våre politikere ikke engang kan enes om at en rekke små kommuner i dag mangler den nødvendig kompetanse, de ressurser og de mennesker som er nødvendig for å innfri Stortingets likhets- og distrikts-krav, ja da vil antakelig også denne kommisjonens arbeid ha vært fånyttes.

Et annet sentralt kommisjons-premiss som må deles av Stortinget hvis vi skal få en seriøs politisk diskusjon i gang, må være erkjennelsen av at mindre detaljstyring fra staten gir større handlingsrom for kommunene, og samtidig øker sjansene for at ikke enda flere kommuner går konkurs, eller havner på et kommuneregister om betinget godkjenning og statlig kontroll, den såkalte ROBEK-listen.

I kjølvannet av denne kommisjonsrapporten må vi derfor kunne håpe at man får lokket fram en og annen modig politiker, som på både inn- og utpust bør våge å si at «selv ikke vi politikere kan få i pose og sekk». Det vil si: Politikeren kan ikke både kreve opprettholdelse av kommunestrukturen og dagens øremerkede tilskudd, og samtidig kreve at alle kommunene opprettholder et likeverdig tjeneste- og velferdstilbud over det ganske land. Ved å fornekte at slike politiske dilemma eksisterer, vil den politiske debatten om kommisjonens forslag bli fullstendig meningsløs, og dessuten virke svært lite tillitsskapende på oss velgere.