Tillitsbasert utenrikspolitikk

Jan Grund er forfatter og professor emeritus ved OsloMet. Han har erfaring som styreleder og leder av flere kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv skriver han om tillit og politikk. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Politikk handler om hvordan vi organiserer oss som samfunn og hvordan vi bestemmer hva som er viktig å prioritere. Politikk handler både om de formelle samfunns orienterte spillereglene som vedtas gjennom lover, økonomiske valg og etablering og styring av institusjoner og hvordan politiske aktører appellerer til følelser som håp, frykt, sinne eller stolthet.

I politisk teori er det vanlig å skille mellom to former for politikk – innenriks- og utenrikspolitikk. Utenrikspolitikk spiller som regel en beskjeden rolle i norske politiske valg. Det er forståelig – hverdag og folk ligger folk nærmest. Men i en tid preget av økende konfliktnivå spesielt knyttet til Trump politikken, folkemord på Gaza og geopolitisk ustabilitet, holder det ikke lenger å plassere utenrikspolitikken i det teknokratiske hjørnet. Utenrikspolitikken har blitt spørsmål om nasjonal sikkerhet, verdikamp og realpolitikk i ett – og dermed også et viktig tema i – slik vi så det i årets valgkamp. Rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk har blitt endret – særlig fordi det demokratiske sammenbruddet i USA har endret hele verdenssystemet som norsk politikk er bygget på.

Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på forutsetningene for å føre en tillitsbasert utenrikspolitikk i den urolige verden vi nå må håndtere.

Begrepet tillitsbasert utenrikspolitikk

Tillitsbasert utenrikspolitikk er ikke et entydig definert begrep. Tillit er noe av det skjøreste og viktigste vi har for at vårt demokratiske styringssystem skal fungere. Det er selve limet i vårt samfunn. Det sentrale ved en tillitsbasert politikk og kultur er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre mennesker, aktører, institusjoner og land. Det er den reflekterte tilliten, der det er en kime av mistillit og åpenhet for motforestillinger det er viktig å ta vare på. En forskjell på demokratiske og autoritære regimer er som professor Lars Svendsen sier at «demokratiske ledere ber om reflektert tillit, mens de autoritære krever den blinde». Politikkens store tillitsutfordring er at det må manøvreres og kommuniseres og erkjennes at det er mange ønsker, konflikter og dilemmaer som må håndteres, men som ikke alltid kan løses. Disse dilemmaene er blitt enda større med den urolige verden vi nå er inne i.

Kjernen i begrepet tillitsbasert utenrikspolitikk må være at et land i sin tilnærming til utenrikspolitikken vektlegger tillit som et bærende prinsipp i relasjoner mellom stater, internasjonale organisasjoner og andre aktører til fordel for å dominere og ensidig presse gjennom egne sentrale interesser, En tillitsbasert utenrikspolitisk kultur handler om at land er opptatt av å bygge sentrale relasjoner basert på troverdighet, forutsigbarhet og samarbeid. Og det aller mest sentrale med en tillitsbasert utenrikspolitikk er at den et gjør lands innenrikspolitikk mulig.

Dagens urolige verden

For å utforme en tillitsbasert utenrikspolitikk for et lite land som Norge kreves det forståelse for den kompliserte og urolige og hyperpolarisert verden landet må forholde seg til. Norske politikere må håndtere internasjonale trender og risikoer og nasjonale utfordringer så godt det lar seg gjøre for et lite land i en verden som er blitt mer urolig fordi det skjer store endringer i politiske rammebetingelser og spilleregler. Når det gjelder den internasjonale økonomien, ser vi at vi står i en tid vi ikke har sett før – med krigen i Ukraina, på Gaza og tollsatser og uro i verdensøkonomien. Den utenrikspolitiske situasjonen er svært krevende med mange geopolitiske spenninger, flere autoritære regimer som ønsker en annen verdensordning og som ikke støtter verdier som mangfold, tillit, ytringsfrihet og demokrati.

Noen av landene med autoritære styresett er store og har fått en mer ledende posisjon økonomisk, teknologisk og militært. I årene fremover er det knyttet stor usikkerhet til hvordan politikken i USA vil utvikle seg og til relasjonen mellom verdens to stormakter – USA og Kina. Populisme brer om seg i stadig flere land og Trumps politikk har forandret spillereglene i internasjonal politikk.

Det er Trumps verden, vi bare bor i den

Med Donald Trump i Det hvite hus er rammebetingelsene for det internasjonale samfunn og den regelbaserte verdensorden totalt endret. Vi har fått en verden styrt av «America First»-prinsippet, hvor USAs egne interesser alltid skal komme først, ofte på bekostning av internasjonalt samarbeid. Verden preges stadig mer av nasjonalisme, populisme og mistillit til internasjonale institusjoner som FN og Nato. USA har blant annet meldt seg ut av WHO og Unesco og Paris-avtalen. USA er ikke lenger tilhenger av internasjonale organer og spilleregler. Trump-regimet melder seg ut av, kutter støtte til, motarbeider og undergraver internasjonale organisasjoner. Det republikanske partiet har endret forståelsen for betydningen av «koalisjoner av villige» til en mer rendyrket stormaktsholdning der USA skal gjøre som det selv vil. I USA er det stadig flere som er opptatt av at Trump ikke respekterer demokratiet og demokratiske spilleregler og maktbalanse mellom politiske, administrative og faglige organer. Det er heller ikke helt usannsynlig at Trump, hvis han har helsen i behold, ikke vil gi fra seg makten i 2028. Eksperter er svært bekymret for det amerikanske demokratiets fremtid. Professor Carl Henrik Knudsen gir det amerikanske demokratiet 50/50 sjanse til å overleve Trump, som bruker en oppskrift på å utøve makt, slik autokrater gjør.

Trumps holdninger, språkbruk og politikk har endret den offentlige samtalen både i USA og internasjonalt. Verdens globale frihandelssystem, slik det vokste fram fra begynnelsen av 1990 tallet, er avgått med døden. Vi er inne i en helt annen historisk epoke. Det USA gjør, er noe annet enn å innføre en generell beskyttelsestoll for egen industri og arbeidsplasser. Tollsatser er mer å regne som et politisk angrepsvåpen rettet mot utvalgte land hvis styresett eller politikk Trump misliker. Derfor har blant annet land som Sveits og Brasil fått svært høye tollavgifter.

Sett fra et styrings- og kunnskapsmessig perspektiv er det svært alvorlig at Trumps politikk har ført til at USA er på vei inn i autokratiet og at en fornuftsbasert debatt og bruk av gyldige argumenter nå er brutt i amerikansk politikk. Retorikken har fått en kolossalt viktig politisk betydning og mange understreker at Trumps politiske retorikk er et tegn på moralsk forfall. Kritikken fra amerikanske akademikere er stor. Nobelpris-vinner i økonomi Paul Krugman sier at dagens amerikanske politikk- «... er det dummeste og mest kunnskapsløse jeg har sett. Trumps blanding av enfoldighet, grådighet og sykelig selvopptatthet gjør han enkel å manipulere for drevne motstandere som Putin eller Xi Jinping».

Den amerikanske politikken er uheldig for et land som Norge. Vi mister USAs sikkerhetsgaranti og for et lite land er det uheldig at internasjonale organisasjoner, der vi har en plass ved bordet, nå bygges ned. Det er spesielt uheldig at samarbeidet på tvers av Atlanteren er blitt totalt forandret, trolig for alltid. Mens samarbeidet tidligere var bygget på tillit og en felles historieforståelse, preges det nå av smiger og utpressing. Trumps politikk har ført til at det ikke lenger er et verdifellesskap. På den annen side har Trumps politikk ført til at det er blitt et bedre samspill mellom europeiske land, noe som betyr at spørsmålet om Norges forhold til EU vil bli et viktigere tema i årene fremover.

Veien fremover 

Utenrikspolitikken er blitt et stadig viktigere politisk tema. I høstens valgkamp var det for eksempel en omfattende debatt om vårt forhold til Israel. Det var politisk uenighet om vi burde bryte kontakten med et land som myrder barn i matkø – eller om det er feil politikk å bryte alle diplomatiske bånd med Israel og kutte ut Oljefondets investeringer i landet. Det ble hevdet at folkemord utfordrer fundamentet for den regelstyrte verdensordenen Norge, som en liten stat, er avhengig av. I en verden der ren makt trumfer rett, står Norge svakere.

Mange tiltak må tas i bruk for å utforme en tillitsbasert utenrikspolitikk slik at overlevelse av nordmenn kan sikres og at vi kan leve trygge liv. Norge må bidra til å bevare tillit, rettferdighet og samarbeid i en kompleks og polarisert verden. Handlingsrommet for norske interesser må beholdes og helst utvides. Våre muligheter for å påvirke den regionale og internasjonale politikken for blant annet å håndtere Ukraina-krigen så bra som mulig, krever deltakelse i internasjonale organisasjoner som NATO, FN, EU og EØS. Hovedoppgaven er å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i en stadig mer urolig verden. For et lite land som Norge er det viktig å etablere allianser for å håndtere de krevende internasjonale utfordringene som spesielt Ukraina krigen og klimakrisen reiser. Dette er utfordringer som nærmest virker uløselige på kort sikt.

Verden er usikker, og en ting er helt sikkert: Norge kan ikke alene fjerne all usikkerhet, men vi kan ha kontroll på det vi bestemmer over her hjemme. Norge er fortsatt et foregangsland i å investere i tiltak som kan bidra til en mer stabil verden. Men jo mer usikker verden er, jo viktigere er det ha orden på de fundamentale tingene i Norge. For utenrikspolitikken er oppgaven å håndtere endringer i den regelorienterte verden. Det er spesielt krevende at USA har endret sin politikk og at det er en ledelse i USA som verken har kunnskap eller erfaring nok til å opptre rasjonelt på den den internasjonale arenaen.

En viktig utfordring for oss ved USAs nye politikk er at vi må tilpasse oss en ny måte å tenke politikk på, og en mulig ny verdensorden som vi ikke er tjent med. Det er derfor viktig at Norge, og andre vestlige land, tenker gjennom hva vi skal gjøre både på kort sikt og på lengre sikt når dagens uberegnelige ledelse av USA forhåpentligvis blir borte. For Norge bør den utenrikspolitiske strategien, etter min mening, være som leder av Fridtjof Nansens Institutt Iver Neuman sier «forpliktende internasjonalt samarbeid med de andre nordiske statene, søke medlemskap i EU og arbeide for å redde den liberale verdensorden. Vi må engasjere oss mot stormaktenes suksesser og samarbeide med likestilte land».

En stor utfordring for det internasjonale samfunn og dermed også for norsk utenrikspolitikk er klimaforandringer og den internasjonale kampen mot fattigdom. Dette arbeidet er viktig for å skape vekst og bedre styresett i underutviklede land, og må sees i sammenheng med vår egen politikk og sikkerhet. Klima- og naturkrisen kan bare løses om land samarbeider på bred front. For å håndtere klimautfordringene må både internasjonale og nasjonale politikerne bli bedre til å tegne bilder av hvor viktig en grønn fremtid er. Det er nødvendig for at det både internasjonalt og nasjonalt skal bli enighet om å føre en tillitsbasert og kunnskapsbasert klimapolitikk. Når det gjelder Ukraina-krigen finns det ikke enkle tiltak for å stoppe Russlands 200 år gamle mål om å dominere landet. Det Norge kan bidra med er å videreføre den økonomiske og militære støtten og å sørge for at Russlands krigskostnader øker.