Tor W. Andreassen: Industri som metafor for verdiskaping må oppdateres

Tor W. Andreassen er professor emeritus NHH og leder av faglig råd i Open Innovation lab of Norway.

SYNSPUNKT. Industriarbeidet har symbolisert stabilitet, fellesskap og trygge jobber – en ryggrad i den norske velferdsmodellen. Hvis det fortsatt skal være en bærende oppfatning, risikerer vi å overse både de strukturelle endringene i arbeidsmarkedet og de mulighetene som preger fremtidens verdiskaping.

Et slående eksempel er Hurdalsplattformen, hvor regjeringen Ap–Sp ofte brukte begreper som «industri» og «industriarbeidsplasser» som retoriske bærebjelker. Det kan tolkes som et bevisst grep for å spille på det velkjente og trygge – noe som gjør at flere kan stille seg bak budskapet. Realiteten er at de da mer spiller på en fortid enn en fremtid.

Tallene understøtter dette skiftet. Industriens andel av Fastlands-Norges BNP har falt til under 10 prosent, og sysselsettingen i industrien utgjorde i 2024 omtrent 8 prosent av arbeidsstyrken – om lag 215.000 personer. Selv om industrien fortsatt har betydning, særlig som hjørnesteinsnæring og eksportdriver, spiller den ikke lenger hovedrollen i sysselsetting eller verdiskaping.

The Economist illustrerer dette poenget godt i artikkelen «Factory work is overrated. Here are the jobs of the future». Her vises det til at produksjonsvolumet i USA har doblet seg siden 1980-tallet, men at en full reindustrialisering i dag kun ville øke andelen fabrikkarbeidsplasser med én prosent. Årsaken er den teknologiske transformasjonen: Automatisering og digitalisering har revolusjonert produksjonen og gjort det mulig å produsere mer med færre ansatte.

En annen lederartikkel fra The Economist, «The world must escape the manufacturing delusion», advarer mot å tro at man kan gjenopplive nasjonal industriell storhet ved å hente hjem produksjon.

Verdiskaping skjer i dag i økende grad utenfor fabrikkhallene – i helse og omsorg, i tjenesteyting, i grønn teknologi og i digitale næringer. Dette er sektorer som ofte faller utenfor den snevre industri-metaforen, men som spiller en stadig viktigere rolle i sysselsetting og innovasjon.

Perspektivmeldingen 2024 fra regjeringen støtter dette bildet. Den peker på stor etterspørsel etter arbeidskraft i omsorgssektoren og på behovet for omstilling og kompetanseutvikling i hele arbeidslivet. Likevel forblir industrien overrepresentert i politiske visjoner og virkemidler, på bekostning av fremvoksende sektorer.

Fremtidens arbeidsplasser – det The Economist omtaler som «the jobs of the future» – inkluderer alt fra fornybarteknikere og helsefagarbeidere til IT-spesialister og lærere. Felles for mange av disse yrkene er at de er vanskelig å automatisere, og at de krever sosial intelligens, kritisk tenkning og digital kompetanse. En politisk diskurs som tviholder på industrien som ideal, risikerer å neglisjere behovet for investeringer i utdanning, etter- og videreutdanning og livslang læring i disse sektorene – med dertil hørende samfunnsøkonomiske kostnader.

Arbeiderpartiet og LO har med rette en historisk forankring i industrien, men dagens arbeidsstyrke er langt mer sammensatt. Ved å fortsette å ramme inn norsk arbeidsliv utelukkende gjennom industriens linser, risikerer man å marginalisere arbeidstakere i omsorg, undervisning, teknologi og nye grønne næringer – arbeidstakere som i dag er avgjørende for samfunnets funksjon og fremtidige vekst.

For å bevare relevans og legitimitet i møte med en ny økonomisk virkelighet, må industri-metaforen moderniseres. Det innebærer å utvide begrepet verdiskaping til å favne bredere – fra industriproduksjon til kunnskapsbaserte tjenester, fra tunge maskiner til digitale løsninger, fra fysiske til relasjonelle ferdigheter. Det innebærer også å skifte språket fra «fabrikkjobber» til «kompetansearbeidsplasser».

En oppdatert metafor gir bedre grunnlag for politikkutforming og investeringer som møter fremtidens behov, i stedet for å subsidiere en økonomisk struktur som hører fortiden til. Ved å anerkjenne at verdiskapingen i dag er mer mangfoldig, teknologidrevet og tjenesteorientert enn tidligere, kan vi skape et arbeidsliv der flere kjenner seg representert – og hvor flere får bidra. Dette er nøkkelen til å utvikle en politikk som er både fremtidsrettet og inkluderende.