Mange misforståelser om psykososialt arbeidsmiljø: Stressmestring er sjelden en god løsning

Ingvill Kvernmo er direktør i Arbeidstilsynet.

SYNSPUNKT. Det er i hvert fall lett å få det inntrykket når man leser enkelte kursannonser, LinkedIn-innlegg og råd om psykososialt arbeidsmiljø.

Oppmerksomheten rundt psykososialt arbeidsmiljø har vært stor den siste tiden. Det henger sammen med at reglene i arbeidsmiljøloven ble tydeligere fra 1. januar 2026.

Endringene tydeliggjør noe som i praksis har ligget i loven hele tiden: At kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø også gjelder psykososiale forhold.

Det innebærer ikke et forbud mot travle arbeidsdager eller krevende situasjoner, men et krav om at det psykososiale arbeidsmiljøet samlet sett skal være forsvarlig.

Det er positivt at mange nå deler kunnskap og holder kurs om psykososialt arbeidsmiljø. Mye av dette er både nyttig og viktig. Samtidig bommer noen ganske kraftig i rådene de gir.

LES MER: 

Arbeidstilsynet kvesser knivene: Skal bli enda mer synlig og til stede

En misforståelse går igjen: Psykososialt arbeidsmiljø fremstilles ofte som noe som handler om den enkelte ansatte. Om hvor robuste folk er eller hvordan de håndterer stress og krevende situasjoner.

Vi ser det i kurs i stressmestring og selvledelse. I digitale coacher som skal hjelpe ansatte å håndtere presset i arbeidshverdagen. Og i råd som kobler kravene til arbeidsmiljøet tett til individuell tilrettelegging, selv om de først og fremst skal følges opp gjennom systematisk HMS-arbeid.

Nettopp fordi tidspress, rollekonflikter og emosjonelle krav merkes av den enkelte i arbeidshverdagen, er det lett å tro at løsningen også ligger hos den enkelte. Ansattes erfaringer er en viktig kilde til kunnskap om arbeidsmiljøet. Men det betyr ikke at det psykososiale arbeidsmiljøet først og fremst skal håndteres på individnivå eller gjennom mer individuell oppfølging. Flyttes oppmerksomheten dit, risikerer man å overse hva i arbeidet som faktisk skaper problemer.

Ta et enkelt eksempel: Flere ansatte forteller at arbeidsdagen går i ett. Oppgaver hoper seg opp, møter ligger tett, og tiden strekker ikke til. Mange opplever et konstant tidspress. Noen blir sykemeldte.

I slike situasjoner er det enkelt å tenke at løsningen er opplæring i prioritering, selvledelse eller stressmestring – råd man ofte møter i innlegg og kursannonser om psykososialt arbeidsmiljø.

Men det hjelper lite å lære ansatte å puste roligere når oppgavene fortsatt står i kø.

Da må arbeidsgiver stille et mer grunnleggende spørsmål: Er arbeidet organisert slik at det er mulig å gjøre jobben godt nok innenfor normal arbeidstid?

Er bemanningen for lav? Har oppgavene økt uten at ressursene har fulgt etter? Er roller og ansvar uklare?

Svaret finner man ofte hos de ansatte. I samtaler, medarbeiderundersøkelser, og avviksmeldinger. Løsningen ligger i hvordan arbeidet planlegges og organiseres. Og ansvaret ligger hos arbeidsgiver

Nettopp dette var også poenget med presiseringene i regelverket: Psykososialt arbeidsmiljø skal håndteres som en del av det systematiske arbeidsmiljøarbeidet.

Kurs i stressmestring kan være nyttige. Men de kan aldri erstatte arbeidsgivers ansvar for å organisere arbeidet forsvarlig.