Fire ting vi ikke bør bruke kunstig intelligens til

Truls Liland er stipendiat og høgskolelektor ved Hauge School of Management på NLA Høgskolen.

SYNSPUNKT. Kunstig intelligens (KI) oppdager sykdommer som kreft tidligere og mer presist enn før. Store språkmodeller kan gå gjennom store tekstmengder på kort tid og gi oss presise oppsummeringer. Listen over hva teknologien kan, vokser nærmest daglig.

Spørsmålet vi snakker mindre om, er hva den ikke bør brukes til. Her er fire forslag. 

1. Ikke i stedet for læring

Å virkelig lære seg noe kan være ubehagelig. Vi må ofte anstrenge oss for å tilegne oss kunnskap og læring. Noen ganger må vi først stå i det vi ikke forstår lenge nok til at forståelsen kan sette seg. KI kan fjerne dette ubehaget – og dermed en god del av læringen.

En student kan levere en oppgave uten å ha lært noe som helst. En organisasjon kan produsere analyser og rapporter på samme måte. Regningen kommer den dagen noen skal vurdere om det KI leverer, faktisk holder vann. For å gjøre det må vi kunne faget. Språkmodeller formulerer seg overbevisende også når de tar feil, og det kan være en farlig kombinasjon. 

For all del, verktøy som kan bidra til at vi jobber mer effektivt, får bedre oversikt og kan løse viktige oppgaver vi selv ikke klarer, må brukes! Men på en slik måte at vi lærer mer, ikke mindre.

2. Ikke i stedet for det kreativt skapende

KI er et strålende verktøy for å kombinere elementer som allerede finnes. Og som idémaskin, diskusjonspartner og forslagsstiller kan det være veldig nyttig.

Men det å skrive, komponere eller lage noe handler ikke bare om sluttresultatet. Det handler også om noen som har erfart noe og vil formidle det videre. Om en prosess i forkant som gjør noe med oss underveis. En tekst, en komposisjon eller et kunstverk basert på levd liv kan «treffe oss i magen» og formidle noe til oss.   

Hvis stadig mer av det vi leser, ser og hører er statistiske gjennomsnitt av alt vi har laget før, risikerer vi at kulturen og det vi opplever blir gravis tynnere. Og det blir mindre igjen å lære av – også for maskinene. 

3. Ikke til helhetlige og (med)menneskelige avgjørelser

Eksempler her er: En oppsigelse. Hvem som får tilgang til ressursene. Hvem som skal lede prosjektet. Slike avgjørelser dreier seg ikke om å finne det statistisk mest sannsynlige svaret.

De handler om å veie hensyn mot hverandre i en konkret situasjon, der mennesker blir berørt. Her er ofte prosessen like viktig som konklusjonen: at noen faktisk ble hørt, at noen står ansvarlig og at det er mulig å klage. 

Et system kan vanskelig stå ansvarlig. Det kan ikke se deg i øynene og forklare hvorfor.

Dette blir mer påtrengende nå som KI-agenter tar mer selvstendige steg og i økende grad settes til å utføre oppgaver på egen kjøl. Samtidig er det verdt å merke seg at ordet «autonom» brukes langt mer storslått i debatten enn det løsningene faktisk innfrir. Vi har ikke systemer på de høyeste autonominivåene ennå. Det gir oss et handlingsrom nå, mens vi fortsatt kan bestemme hvor grensene skal gå.

4. Ikke til de vanskelige etiske valgene

Det finnes etter hvert mange retningslinjer for ansvarlig og etisk KI, og de peker stort sett samme vei: åpenhet, rettferdighet, ikke å skade og personvern. Det er nødvendige minimumskrav, og de er verdt å ta på alvor.

Men regler beskriver ofte enkelthandlinger. De sier lite om hva vi gjør når reglene ikke strekker til – og det er nettopp der de virkelige dilemmaene ligger. Da kreves det dømmekraft hos et menneske som kan holdes ansvarlig.

Teknologi er også valg

Debatten om KI preges fortsatt av en ikke ubetydelig dose fatalisme, hvor man tenker at utviklingen vil skje uansett, og at det ikke er noe vi kan gjøre med den.

Et eksempel er selvkjørende biler. Det ville vært et sterkt salgsargument å love kunden en algoritme som alltid prioriterer dem som sitter inni bilen, framfor dem som står utenfor. Teknisk er det fullt mulig. Men er det en avgjørelse hver enkelt bilprodusent skal ta alene? Svaret er vel åpenbart nei. Menneskeverd kan ikke gjøres til en produktegenskap. Slike valg hører hjemme i åpen debatt på samfunnsnivå, og noen av dem i lovverket.

De etiske spørsmålene må stilles i idéfasen, ikke etter lansering. Og de må stilles av oss – ikke overlates til dem som (tilfeldigvis) eier teknologien.

Mulighetsrommet her er fascinerende. Men noen ganger er det hensyn som tilsier at vi ikke bør ta det i bruk.

Kronikken tar utgangspunkt i temaer som drøftes i den vitenskapelige artikkelen «Tjenende ledelse og moralske maskiner: En etisk og tillitsbasert tilnærming til kunstig intelligens (KI) og KI-agenter», publisert i Magma 3/2026.