Næringslivet går glipp av en stor mulighet

Lise Lyngsnes Randeberg er leder i Akademikerne.

SYNSPUNKT. Jeg er forsker, jeg har doktorgrad og jeg er kjempestolt av det. Gjennom graden min har jeg fått muligheten til å fordype meg i et fag jeg virkelig liker, men også lært veldig mye mer.

Lite av den kunnskapen er dokumentert på et vitnemål.

Næringslivet må slutte å se på forskere som smale, overutdannede eksperter som bare kan brukes i akademia. Dette er smarte folk med evne til å løse komplekse problemstillinger, og som kanskje ser ting på en litt annen måte enn andre.

Forskerflertallet i akademia

Norge utdanner flere doktorgrader enn noen gang, men bare 38 prosent jobber i privat sektor, mot 55 prosent i statlig sektor, viser en ny rapport fra Menon Economics, bestilt av Akademikerne. Bare fem prosent av dem med doktorgrad i 2015, beveget seg de neste åtte årene fra staten til det private.

Samtidig viser rapporten at det lønner seg for bedrifter å ansette forskerkompetanse, både ledere og ordinære ansatte. Bedrifter som ansetter folk med doktorgrad, oppnår både høyere verdiskapning og mer salg over tid.

Vi har med andre ord en kjemperessurs som vi ikke bruker godt nok. Mennesker som har vist at de er kapable under den tre til fire år lange trykktesten en doktorgrad faktisk er, gjennom arbeid med komplekse problemstillinger, stort tidspress og strenge krav.

Næringslivet må kjenne sin besøkelsestid

Fra internasjonal forskning vet vi at ledere med doktorgrad bidrar til mer målrettet innovasjonsarbeid og en tydeligere strategisk retning. Jeg mener at vi har en del myter å drepe for at næringslivet innser det.

Privat sektor må kjenne sin besøkelsestid og få øynene opp for denne kompetansen. Menons rapport peker på tre helt konkrete tiltak for å styrke koblingen mellom akademia og næringslivet.

For det første må vi styrke ordninger som bygger bro mellom arbeidsliv og akademia: Flere doktorgrader må for eksempel utvikles i samarbeid med bedrifter.

For det andre må vi gjøre det mer attraktivt å bevege seg mellom universitet og næringsliv, for eksempel gjennom hospiteringsordninger og bedre permisjonsordninger i akademia.

For det tredje må vi sørge for at flere internasjonale doktorgradsstudenter blir i Norge når de har fullført graden sin. Ett grep her er raskere og mer forutsigbare prosesser for oppholds- og arbeidstillatelse.

Kaos og usikkerhet

Doktorgraden lærte meg å presentere fra en scene, skrive presist og kortfattet, og å beskytte ideene mine gjennom patenter. Den lærte meg også å lede prosjekter, og passe på økonomi og tidsplan.

Det aller viktigste jeg lærte var imidlertid å håndtere kaos og usikkerhet. Forskning innebærer alltid en grad av usikkerhet, ellers hadde det ikke vært forskning. Det å håndtere tre år eller mer med høyt tempo, usikkerhet og mange baller i lufta gjør at man blir robust. En robusthet som også kommer godt med i dagens arbeidsliv.

Alle har kanskje ikke det eventyret av et doktorgradsløp jeg hadde, men alle trener nyttige og viktige ferdigheter. Jeg hadde verdens beste doktorgradsveileder og for meg var doktorgraden en enormt bratt læringskurve faglig, men samtidig en dannelsesreise der jeg ble trent i faglig debatt, retorikk og å tenke kjapt. Dette er kompetanse som er høyst relevant også for meg som leder i Akademikerne.

Usynlige superhelter

Jeg tror dessverre det i dag går mange akademiske superhelter usynlig rundt uten å få brukt superkreftene sine til å bringe norsk næringsliv fremover.

I årene som kommer vi til å bli færre folk i arbeid, og et mer produktivt, innovativt og lønnsomt næringsliv er avgjørende for at vi skal opprettholde en sterk velferdsstat. Da trenger vi flere forskere til næringslivet.

Kanskje det er på tide at næringslivet ansetter flere akademiske superhelter?

Vi har nemlig ikke råd til å overse den effekten denne kompetansen har om den blir brukt riktig.