Det er stygt å lyve – både i rettslig og politisk forstand

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Folk flest lyver. Eller sagt litt mer skånsomt: Folk velger ofte å fortelle sannheten stykkevis og delt. Spørsmålet som stilles i denne artikkelen er: Om retten til å lyve, i rettslig og politisk forstand, er mer akseptabelt enn å lyve i mer folkelig forstand?

Løgn i rettslig forstand.[i]

I den rettslige verden finnes noe som heter «selvinkriminering», eller litt mer folkelig sagt: Risikoen for å skade sine egne interesser hvis man forteller retten for mye av sannheten. Som tiltalt har du på sett og vis rett til å skjule eller tie om sannheten hvis faren for å bli domfelt er overhengende.

Hvis den tiltalte bevisst dikter opp en alternativ historie om sin medvirkning i en straffesak for selv å unngå straff, stiller saken seg noe annerledes. I en pågående norsk rettssak står en ung mann tiltalt for å ha gjort nettopp det; diktet opp (eller løyet om) at han var blitt utsatt for «rasistisk vold». Den unge mannen anmeldte sågar sin løgnaktige historie til politiet, og fikk den etterforsket. Faktum i historien viste seg å være noe helt annet, nemlig selvforskyldte kroppsskader i fylla, altså ikke vold påført utenfra, av angivelige «rasister.» Mannen ble først frifunnet i tingretten fordi retten ikke ville utelukke at forklaringen var preget av «falske minner.» Senere konkluderte lagmannsretten med det motsatte, at han har straffeskyld for å lyve. Saken skal nå behandles i Høyesterett.

Et rettsfilosofisk blikk på løgnen

Går man et øyeblikk utenfor fru Justitias kompliserte rettsverden, finnes det heldigvis supplerende meninger om løgnens rolle i menneskets syndefulle liv.
Thomas Aquinas[ii] skal i sin tid ha sagt at all løgn er en form for «moralsk uorden» Det naturlige for et menneske sier Aquinas, er derfor å rydde opp i egen moral, og uttrykke det som er sant. En ganske enkel leveregel burde vel det være? At vårt moralske sinnelag varsler oss om den «uorden» som oppstår i hodet vårt, hvis vi mennesker står i fare for bevisst å si noe annet enn det vi vet er sant?
Og selv om Aquinas også mener alle bevisste løgner i utgangspunktet er moralsk gale, så spørs det vel om det, på objekt (og faglig) grunnlag, kan trekkes et skille mellom en bevisst og en ubevisst løgn?

For filosofen Immanuel Kant[iii] er det moralske budet om å si sannheten med stor S om mulig enda mer kompromissløst uttrykt enn hos Aquinas. For Kant er sannferdighet en grunnleggende moralsk plikt. Det betimelige spørsmålet Kant ofte reiser, er om man kan lyve når en løgn vil forhindre noe ondt. Men så vidt jeg har forstått er Kants svar et ganske reservasjonsløst nei. Forståelig nok, kanskje? For hvis sannheten bare skal gjelde på livets godværsdager, blir det vel generelt sett ganske forvirrende, for ikke å si frustrerende, å forholde seg sannferdig til sine medmennesker?

Hva sier så Kristendommen om løgnen?

I Bergprekenen sier Jesus: «La deres ja være ja og deres nei være nei.» Man trenger vel ikke teologisk mastergrad for å si at Jesu ord her kan tolkes dit hen, at han vil vi skal snakke sannferdig, uten noe særlig om og men. En slik utvetydige forståelse av Herrens ord ligger vel også opp i dagen – i det åttende budet: «Du skal ikke tale falskt vitnesbyrd mot din neste.»

Er politisk løgn mer akseptabelt enn folkets løgn?

Under stortingsvalgvalgkampen i 2025 ble ordet «løgn» hyppig brukt av våre rikspolitikere. Løgn-beskyldningene haglet, særlig mot Arbeiderpartiet. Statsråd Jan Christian Vestre fremsatte for eksempel en rekke påstander om «svekket velferd hvis Høyre kom til makten» – påstander som Høyre-ledelsen kalte «løgn og desinformasjon.» I samme valgkamp beskyldte Frps Sylvi Listhaug Aps Jonas Gahr Støre for å «lyve» når Ap hevdet at FrP ville øke barnehageprisene «med flere tusen kroner.» Ap- ledelsen innrømmet for så vidt at uttalelsen kunne misforstås, men hevdet samtidig at politiske antagelser om innhold og konsekvenser av opposisjonens politikk ikke er det samme som løgn.

I politikkens fantasifulle verden er det med andre ord ikke nødvendigvis den åpenbare løgn eller usannhet som er problemet. Det har velgerne lært seg å leve med. Politikere som snakker over seg med retoriske halve sannheter, med selektiv bruk av fakta, med overdrivelser og bevisste tvetydigheter er vi blitt vant med.
Og uansett så har det vel blitt slik etter hvert, at både rikspolitikere og partiledere kommer mer uskadd ut av det enn vanlige folk, ved å skjule, fordreie, omskrive og konstruere virkeligheten, og kalle ordgyteriet for uskyldig og velmenende politisk retorikk.

Den Ibsenske livsløgnen

En passende avslutning på denne artikkelen kan kanskje være å henlede oppmerksomheten på den Ibsenske «livsløgnen» slik den uttrykkes i «Vildanden» av doktor Relling: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitts-menneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»
I en slik litterær sammenheng er løgnen noe vi mennesker bærer med oss gjennom hele livet, og som vi rett og slett er avhengig av, for å overleve som menneske. I Ibsens diktning synes løgnen derfor både å være moralsk forkastelig, og samtidig helt nødvendig.

 - - - 

NOTER:

[i] Faktagrunnlaget til eksempelet brukt i dette avsnittet om «Løgn i rettslig forstand» er hentet fra journalist Synnøve V Trampe som i en artikkel i Aftenposten 8. august stiller det interessante spørsmålet: «Hvor sterkt står retten til å lyve»

[ii] Thomas Aquinas (1225–1274) var en italiensk teolog og filosof og en av middelalderens fremste representanter for skolastikken. I sin rettsfilosofi knyttet han retten til en objektiv moralsk orden. Menneskets lovgivning skulle være forankret i naturloven (lex naturalis), som uttrykker menneskets delaktighet i den evige lov. En lov som grunnleggende strider mot rett og moral, kan derfor miste noe av sin rettslige legitimitet. Aquinas fikk stor betydning for utviklingen av den vestlige naturrettstradisjonen. Mine vurderinger er i noen grad basert på min KI-agents sammendrag av temaet løgn fra Summa Theologiae II–II, q. 110 der Aquinas har en bredere teori om sannhet, språk og menneskets moralske natur.

[iii]Immanuel Kant (1724–1804) var en tysk filosof som hevdet at sannheten har en ubetinget moralsk verdi. For Kant er løgn galt selv når den kan synes å føre til gode konsekvenser, fordi løgnen bryter med plikten til å respektere mennesket som et selvstendig og rasjonelt vesen. Hans kategoriske imperativ innebærer at man bare bør handle etter regler man samtidig kan ville skal gjelde for alle. En allmenn rett til å lyve ville dermed undergrave selve tilliten som sannferdig kommunikasjon forutsetter.