Fleksibilitetens bakgård – annerledeslandet, for hvem?

Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag ved Fagskolen Vestfold og Telemark.

SYNSPUNKT. «Vi stoler mer på sjefen og kollegene, vi forlanger fleksibilitet og selvstyre, og den tradisjonelle karrierestigen har i stor grad avgått med døden».

Slik beskrives funnene i Randstads Workmonitor. Norge fremstilles som et moderne arbeidsliv der vi alle har frihet til å styre egen hverdag. Spørsmålet er: Hvem er egentlig «vi»?

For historien om den fleksible, selvstyrte norske arbeidstakeren har en bakside. Hun heter Anne, 54 år, deltidsansatt i butikk. Hun kjenner seg ikke igjen.

«Fleksibilitet» er blitt arbeidslivets jubelord. For kunnskapsarbeideren betyr det hjemmekontor, fleksitid og tillit til å styre egen dag. For Anne betyr det ringevakter, uforutsigbare skift, deltid hun ikke har bedt om, og beskjed om neste ukes turnus først på fredag kveld.

Arbeidslivsforskningen skiller mellom kjernearbeidskraft og periferiarbeidskraft. Kjernen har faste stillinger, heltidsjobb og forhandlingsmakt. Periferien bærer risikoen: midlertidige, deltidsansatte, innleide og plattformarbeidere. Randstads Workmonitor dekker dessuten bare personer som jobber minst 24 timer i uken, og de som allerede er innenfor. Likevel presenteres resultatene som om de gjelder alle.

Når Randstad sier at den tradisjonelle karrierestigen har «avgått med døden», høres det frigjørende ut. Endelig kan alle velge sin egen vei. I klartekst betyr det også at arbeidsgiver ikke lenger forplikter seg til å gi deg trygghet og utvikling over tid. Du må selv være attraktiv, mobil og alltid klar for neste skifte. For arbeidsgiverne kan det være en drøm. For Anne, uten formell utdanning i en lavlønnsbransje, er det en trussel.

Rapporten viser at mange norske arbeidstakere ønsker mer selvstyre. For dem med trygg jobb og høy utdanning kan det oppleves som reell frihet. Men for dem i utkanten av arbeidsmarkedet blir «selvstyre» lett en elegant måte å si at du står alene hvis det går galt.

Når systemet forteller deg at du styrer selv, blir det også enklere å konkludere med at det er deg det er noe galt med dersom du ikke mestrer tempoet, endringene eller usikkerheten. Skam og slitasje flyttes inn i den enkelte, mens systemet slipper unna.

Vi må heller ikke glemme hvem som spør. Randstad er ikke NAV eller SSB. De er verdens største bemanningsbyrå og beskriver selv Workmonitor som et verktøy for å forstå «talenters» forventninger, slik at arbeidsgivere kan tilpasse seg og tiltrekke seg den arbeidskraften de ønsker. De lever av at det faste ansettelsesforholdet gradvis løsner. Fleksibilitet er ikke bare et ideal for dem, det er levebrødet deres.

Å spørre Randstad om fleksibilitet er bra for norsk arbeidsliv, er som å spørre Coca‑Cola om sukker er en viktig del av kostholdet. Svaret er gitt på forhånd. Det tjener bunnlinjen til selskapet, ikke nødvendigvis Anne i kassa.

Norge har et arbeidsliv med høyere tillit og trygghet enn de fleste andre land. Det skal vi være stolte av. Men nettopp derfor har vi også råd til å være ærlige om hvem som faller utenfor når vi feirer fleksibiliteten.

Den virkelige testen på norsk arbeidsliv blir ikke hvor fornøyd kjernen er, men hvordan vi behandler dem som står i randsonen: Anne i kassa, renholderen på ringevakt, vikarene som aldri får fast stilling. Hvis også de får forutsigbar arbeidstid og inntekt til å leve et helt liv, kan vi snakke om et annerledesland, for alle, ikke bare for de mest attraktive arbeidstakerne i statistikken.