God politikk krever både fornuft og følelser

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har lang erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. Grund skriver fast i Dagens Perspektiv.  Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Selv om det er lett å peke på følelsenes betydning, er det klart at god politikk særlig dreier seg om å klare å løse samfunnsproblemer på en rettferdig, demokratisk, kunnskapsbasert og langsiktig måte. Når de tyske styringspartiene står med brukket rygg etter et delstatsvalg, henger det blant annet sammen med at disse partiene har utsatt tyskerne for ekstremt dårlig politikk gjennom mange år. Her i Norge har vi med Stoltenberg 1-regjeringen et eksempel på at fornuftsbaserte politiske tiltak, som ikke mobiliserer positive følelser, gir et dårlig resultat med hensyn til velgeroppslutning. God politikk krever både fornufts- og følelsesbaserte beslutninger og reformer.

Stoltenberg 1-regjeringen 

Stoltenberg1-regjeringen er, etter manges mening, den regjering som har gjennomført flest fornuftsbaserte beslutninger, tiltak og reformer. Det ble i løpet av en hektisk periode fra mars 2000 til oktober 2001 innført en rekke reformer – som handlingsregelen, delprivatisering av store statlige foretak, forsvarsreform, pensjonsreform, høgskolereform og etableringen av statlige helseforetak. Dette var omfattende reformer som det vanligvis ville tatt mange år å gjennomføre, men som ble gjennomført raskt – som en sosialdemokratisk strategi for å modernisere offentlig sektor, slik at vi får bedre tjenester og mer effektiv ressursbruk. 

Den omfattende omstillingen hadde sin politiske pris, ved at velgerne ikke forsto politikken og sendte Ap ut i opposisjon. Stoltenberg 1 var mer opptatt å få ting gjort enn av å vinne valg. Sett i ettertid ser vi at mange av reformene var vellykkede, og at de har formet det Norge vi har fått.

Ved etableringen av Oljefondet ble det tenkt langsiktig og strategisk. Handlingsregelen var svaret på hvor mye oljepenger som kunne brukes, og den har bundet politikerne til en mast som sikrer midler til fremtidige generasjoner. Pensjonsreformen gjør det mer lønnsomt å jobbe og har overført mer ansvar til den enkelte for å sikre pensjonen. Historisk er det interessant at Stoltenbergs andre regjeringsperiode ikke var så reformorientert – da var politikken mindre «fristillingsorientert» og man la mer vekt på politisk styring i sektorer som olje, sykehus og utdanning. Det interessante med Stoltenberg 1-regjeringen var at den var så fornuftsbasert i utforming av politikken, men dårlig i kommunikasjonen om begrunnelsen for de fornuftsbaserte politiske tiltakene. Derfor fikk den heller ikke oppslutning fra velgerne og ble kastet ved neste valg. 

Nå er situasjonen i mange land at en rekke politiske bevegelser klarer å fange tidsånden – uten å basere seg på gjennomarbeidete og konkrete politiske reformtiltak. Mest ekstrem Donald Trump, som er en mester i å snakke direkte til folk og til å følge opp deler av folkemeningen uten å formulere fornuftsorienterte tiltak. Tvert imot styres USA nå gjennom et lappetekke av personlige innfall, nepotisme og halvkvedede forslag som ofte stoppes av rettssystemet.

Selv etter åtte år som president er det vanskelig å se at Trump har etterlatt seg store fornuftsbaserte reformer, men han har mobilisert følelser. Det å mobilisere velgere har riktignok også New Yorks borgermester Zohran Mamdani fått til. Målinger viser at et stort flertall mener han har gjort en bedre jobb enn forventet. Han har lagt vekt på å løse byens og folkets hverdagsproblemer. Hull i veiene og lekkende rør i offentlige boliger er blitt fikset i høyt tempo, og det er igangsatt tiltak for å gjøre den dyre New York-boligen billigere å bo i.    

Dagens norske politiske situasjon

Norsk politikk kjennetegnes av at vi er et demokrati med høy grad av offentlig ansvar, velferdsstat, likestilling og et sterkt fokus på hvordan oljeformuen skal brukes samtidig som landet skal møte klimautfordringene. Politikerne jobber både på systemnivå – med å lage spilleregler på ulike politikkområder – og med å være tillitsmenn, ombud og ledere for folk og velgere. God politikk er balansekunst på høyt nivå. Det at politikere er på valg gjør at de alltid vil ha oppmerksomhet på saker som er viktige for gjenvalg. Kulturen blir derved preget av kortsiktighet. Som demokratiekspertene sier: Kortsiktighetens problem er demokratiets akilleshæl. Det er lett å prioritere raske resultater fremfor tiltak som gir langsiktige gevinster. 

Politikerne drives av alt fra edle idealistiske mål til personlig maktbegjær. Oppgaven er å styre, lede og prioritere i et samfunn med mange forventninger og hvor stadig mer profesjonelle interessegrupper og medier slåss for bestemte interesser. God politikk krever kunnskap og vilje til dialog, og til å mobilisere velgere og håndtere medier, økonomi og teknologi. Endringer i virkeligheten bør møtes med noe som er kunnskapsbasert og som virker.

Kampen om velgerne

De politiske partiene er ofte enige om samfunnsutfordringene, men uenige om hvem som har de beste løsningene på skatt og økonomi, klima og miljø, innvandring og vårt forhold til EU. I valget av konkret politikk må det både tas hensyn til følelser og fornuft. Som redaktør og tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen sier: «De som bruker hjernen, forstår betydningen av hjertet». Følelser kan fortelle oss hva som betyr noe, mens fakta og kritisk tenkning kreves for å avgjøre hva som faktisk fungerer. Utfordringen oppstår når følelser får styre alene slik Trump gjør uten en tydelig fornuftsorientert strategi, noe som fører til enkle løsninger på kompliserte problemer.

Det er partiene på ytterkantene – Frp og Rødt – som øker på målingene, mens styringspartiene Ap og Høyre taper. Det er en ny situasjon at Ap og Høyre til sammen ikke har flertall på Stortinget. Det hevdes at styringspartienes snusfornuftige ansvarlighet er en dårlig politisk strategi i en tid hvor virkeligheten forandrer seg så raskt at det også må handles raskt. Styringspartiene mister velgere fordi folk ikke føler at de tar folk nok på alvor og dermed mister tilliten til disse partiene. Spesielt er situasjonen nå kritisk for Høyre, som etter å ha hoppet på et forslag om å redusere drivstoffavgiftene nå angrer og lukker døren for nye avgiftslettelser for heller å prioritere generelle skattelettelser. Opposisjonspartiet Høyre er ‘tildelt’ rollen som hovedansvarlig for høye drivstoffavgifter. Dermed reagerer et flertall av velgerne. Ansvarlighetsvelgere er kritiske mot populismeflørten, mens de andre er kritiske fordi de vil ha lavere dieselpriser.

For Ap er utfordringen å forklare og leve opp til Støres egen formulering «politikken må komme nærmere middagsbordet». Partiet strever med å håndtere velgeres misnøye og med å overbevise om at det føres en fornuftig politikk. Det kreves blant annet en god begrunnelse for hvorfor det ikke bør brukes milliarder på et permanent, generelt bensinavgiftskutt, og både Ap og Høyre må bli bedre til å håndtere generasjonskonflikten på boligmarkedet.  

Frp er i dag en nasjonal kjempe som rir på en høyrebølge og er blitt et tydelig alternativ for velgere som mener at de etablerte partiene er blitt for like, for forsiktige eller opptatt av kompromisser. Partiet har et klart og enkelt budskap: «Du skal få beholde mer av pengene dine». Partiet har gått hardt ut mot formuesskatt, drivstoffavgifter og matmoms, og er det tydeligste partiet for streng innvandringspolitikk.

Rødt har på sin side en klar fortelling om at forskjellene er blitt for store, de rikeste har fått for mye, mens vanlige folk må betale mer. Partiet profilerer seg sterkt på bedre trygdeordninger og på motstand mot at private skal tjene penger på helse, omsorg, barnehager mm. Selv om Frp og Rødt er ideologiske motsetninger, kommuniserer de likt ved at de sier at de andre partiene er blitt for like, mens «vi tør å si det andre ikke sier». Det er nok en årsak til at disse to partiene har vokst så mye.

Veien fremover

Norsk politikk må tilpasse seg en stadig mer urolig verden, både politisk, teknologisk og økonomisk. Geopolitisk uro og nye toller fra USA og EU har ført til hoppende oljepriser, børser og kronekurs, og skapt stor usikkerhet. Norge er landet som på grunn av våre oljeinntekter lenge har hatt råd til å vente på å foreta omstillinger, Men prognosene tyder nå på at vi er på vei mot en situasjon der statens utgifter vil overstige inntektene og hvor det i mange sektorer blir knapphet på arbeidskraft. Derved blir betydningen av å prioritere tydelig.

Med et slikt fremtidsbilde kan de ideologiske forskjellene bli ytterliggere forsterket. Derved kan Frp og Rødt vokse ytterliggere, fordi de fra hver sin kant kan gi tydelige forklaringer på hva som er galt og hva som bør forandres. Styringspartiene må bli bedre til å kommunisere med velgerne om hvorfor de har en god politikk. Den moderate sentrumsfornuften og samfunnsøkonomiske resonnementer mister taket på folk. Folk er opptatt av hvordan ulike politiske valg fungerer akkurat for meg.

Dette ser vi i den politiske debatten om utviklingen i folks økonomi. Mens Rødt og Frp trekker frem eksempler på enkeltgrupper og personer som har fått dårligere levekår, trekker styringspartiene og eksperter frem at folk flest har fått bedre kjøpekraft og bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Som økonom Olav Chen sier etter en NRK-debatt: «Debatten er på ville veier når partilederne i Frp og Rødt bruker anekdotiske eksempler for å diskreditere makrotallene fra en uavhengig institusjon som SSB». Som redaktør Magne Lerø sier: «Det var som å høre Trump».

For å lykkes med å få velgere med seg må styringspartiene bli bedre til å få fram at det ikke er noen motsetning mellom å si at folk flest har fått bedre, og samtidig påpeke at det er behov for tiltak for å bedre ulike gruppers levekår. Det er viktig å bygge politikk på en riktig diagnose. Styringspartiene må argumentere for at politikk ikke skal bygge på anekdoter og følelser som ikke stemmer med virkeligheten. Det er viktig at ikke ytterpartiene får monopol på å spille på følelser. Det er mye å lære av borgermester Mamdanis evne til å skape begeistring ved å legge vekt både på å løse folks hverdags problemer og å ha «Government Efficiency». Følelser er avgjørende for at politikere og velgere får forståelse for hvordan mennesker faktisk opplever vanskelige situasjoner. Empati gjør politikken mer menneskelig. Beslutninger bør ideelt sett bygge på forskning, erfaring og dokumentasjon om hvordan tiltak virker. For å vinne kampen om velgere kreves det gode fortellinger slik at det skapes forståelse for krevende beslutninger og reformer.

I utforming av kommunepolitikken må det for eksempel skapes forståelse for at vi får mer utviklingsdyktige kommuner ved å slå sammen kommuner slik det er gjort både i Danmark og Finland. Norge har til nå hatt råd til å betale for en dyr og fragmentert kommunestruktur. Men, den tiden bør nå være over. En fornuftig politikk krever både mindre statlig detaljstyring og opprydding i dagens struktur.

Det sentrale for god politikk er å utforme tiltak som løser samfunnets og folks problemer. Det kreves både fornuft og forståelse for velgeres følelser. En rettesnor i politisk styring er å forstå styringens kunst. Styr og led det som må styres og ledes, og ha rygg til å slippe resten.

Som Augustin sa «Ha fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt». På den måten utøves politikken gjennom en fin kombinasjon av fornuft og følelser.