Kan Ukraina vinne krigen?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Men, selv en seier på slagmarken, etterfulgt av en fredsavtale som anerkjenner grensene mellom Ukraina og Russland slik de var før 2014, kan for Ukraina vise seg å bli en Pyrrhosseier. Det vil si, en seier der Ukraina vinner krigen, men taper freden.

Vestlige politikere, også norske, krevet at Ukraina må vinne krigen. Et legitimt og rettmessig krav, men på hvilke premiss bygger egentlig formuleringen «må vinne krigen»? Kontrært kan man kanskje si, at dersom Ukraina ikke vinner krigen, så vil hele den europeiske sikkerhet stå i fare. Men det bringer oss ikke nærmere svaret på hva som må til for å kunne si at Ukraina har vunnet krigen. Med andre ord: Hvilken politisk og militær situasjon mener Ukraina, Vesten, EU og Norge at Ukraina må befinne seg i for å kunne si at «Ukraina har vunnet krigen?»

Stort sett dreier det seg om territorielle spørsmål når man snakker om å vinne eller tape en krig. Hvis Ukraina skal bli stående som vinner av krigen med Russland, vil det altså si, at Ukrainske landområder – etter en eventuell fredsslutning med Russland – må gis tilbake, slik de anerkjente grensene mellom Ukraina og Russland var, før 2014.

En slik territorial måte å betrakte krigens vinnere og tapere på er prinsipiell og folkerettslig riktig. Men spørsmålet er, hvor realistisk er det, i dagens brokete politiske og militære situasjon, å innta en nærmest urokkelig territorial posisjon? Og dessuten; Hvilke konsekvenser vil det få for Ukrainas sosiale og økonomiske eksistens, om den ideelle, rettferdige, og folkerettslige territorielle posisjonen skal inntas «to the bitter end»?

Gitt at det i de nærmeste uker oppstår en forhandlingssituasjon der Ukraina, ved å gi fra seg noen landområder, eller aksepterer å gi dem nøytral status, oppnår som motytelse, at Russland aksepterer et ukrainsk EU-medlemskap med ditto bilaterale forsvarsavtaler. Ville Ukraina da, ved å godta slike betingelser, fremdeles bli betraktet som krigens taper? Og i så fall, av hvem?

Når det gjelder Russland vil en fornuftig folkerettslig diskurs, om hvem som er krigens taper eller vinner, fortone seg bortimot meningsløs. Russland vil antakelig, uansett krigens resultat, se på sin «militære spesialoperasjonen» som en «seier for fedrelandet». Det skyldes kort og godt at det russiske autokratiet har et totalt annet syn på sannhet og rettferdighet, enn hva store deler av Vesten har.

Og derfor: Selv om krigens resultat påviselig påfører Russland enorme tap, både av økonomisk, sosial, politisk og militær art, så vil de russiske historiebøkene i overskuelig fremtid komme til å omtale landets «rettferdige spesialoperasjon» mot Ukraina som landets største seier siden den annen verdenskrig.