Når man blir sin egen moralske referanse

Tom H. Skoglund er førsteamanuensis i ledelse ved Forsvarets Høgskole, Stabsskolen.

SYNSPUNKT. I Debatten torsdag 5. februar ble Epsteins forgreininger til Norge igjen adressert. Peter Frølich fra Høyre fremmet et betimelig poeng det har vært snakket mindre om, nemlig viktigheten av å velge de riktige menneskene til vår utenrikstjeneste.

Frølich understreket at våre representanter i utlandet må ha det nødvendige moralske kompasset for å manøvrere i det internasjonale systemet. Et komplekst system som innebærer betydelig integritetsrisiko, ikke minst knyttet til retning og omfang på norske bistandsbudsjetter – nyansert beskrevet av professor Terje Tvedt i samme debatt.

Integritetssvikt hos profilerte personer vekker stor samfunnsinteresse fordi det er oppsiktsvekkende og tillitsdrepende. Med visse unntak en ser i det strafferettslige sporet, skyldes imidlertid ikke integritetssvikt mangel på moral som sådan. Problemet oppstår når man over tid blir sin egen moralske referanse.

I rekruttering til ansvarsfulle stillinger legges det vekt på personlige egenskaper som planmessighet, emosjonell stabilitet og høye kognitive evner. Slike egenskaper henger sammen med prestasjon, robusthet og evne til å håndtere komplekse oppgaver. Trekk-kombinasjonen øker sjansen for suksess i prestisjefylte utdanninger og i senere karrierebygging, også i utenrikstjenesten.

Problemet oppstår når rekrutterere og ledere antar at trekkene og tidligere suksess også gir beskyttelse mot integritetssvikt.

Den menneskelige psykologi innebærer nemlig prosesser som gjør oss sårbare for moralsk forskyvning. Sentralt er behovet for å bevare et positivt selvbilde tross uheldige endringer i eget handlingsmønster. Vi har en sterk tendens til å opprettholde en selvopplevelse som rasjonelle og anstendige aktører, og vi kan unngå indre konflikt ved å justere vår selvforståelse. Når handlinger og normer kolliderer, kan det derfor være normtolkningen som justeres – ikke selvbildet.

I tillegg er vi dårlige til å oppdage gradvise endringer. Integritet forvitrer sjelden gjennom dramatiske brudd, men gjennom eksempelvis små justeringer, midlertidige unntak og nødvendighetsargumenter. Det som i utgangspunktet oppleves som en pragmatisk tilpasning, kan over tid bli til en ny normal.

Når mennesker får kontroll over ressurser, informasjon og beslutninger – som nettopp er kjennetegnet i ansvarsfulle stillinger – kan også betingelsene for selvkorreksjon endre seg. Makt reduserer motstand, filtrerer tilbakemeldinger i tråd med egne prioriteringer og skaper større avstand mellom beslutninger og konsekvens. Stillhet kan lett tolkes som samtykke for den maktorienterte, og fravær av korreksjon som bekreftelse på at man handler innenfor det akseptable.

Over tid kan dette føre til en subtil, men sentral og mulig dysfunksjonell forskyvning: det moralske kompasset flyttes fra ytre normer og felles rammer til egen subjektive dømmekraft. Ikke nødvendigvis fordi man ønsker å bryte regler, men fordi man opplever seg selv som den som forstår helheten, bærer ansvaret og ser det andre ikke ser.

Utenrikstjeneste kan være spesielt sårbar i denne sammenheng, nettopp fordi få andre nordmenn har tilsvarende erfaringer. Stillinger som gir innsyn i «det store utland», internasjonale maktprosesser og lukkede nettverk, kan over tid bidra til en følelse av å være del av en særlig innsiktsfull elite. Egen dømmekraft kan få forrang fremfor bredere normative korrektiv forankret i hjemlandet.

Paradokset er at nettopp de egenskapene som ofte kjennetegner suksessfulle personer, og som typisk inngår i rekrutteringsprosesser til ansvarsfulle stillinger, kan forsterke integritetssvikt når den først begynner å bevege seg.

Høy planmessighet gir struktur, konsistens og gjennomføringsevne. Men når grensene forskyves, kan trekket bidra til å bygge sammenhengende forklaringer, interne regler og ryddige systemer rundt praksis som i realiteten bryter med intensjonen. Integritetssvikten blir ikke kaotisk, den kan bli effektiv og henge på greip for den berørte.

Emosjonell stabilitet gir lav nevrotisisme og stressrobusthet. Samtidig innebærer dette færre indre varselsignaler. Skyld, skam og ubehag, som fungerer som moralske bremser, melder seg svakere. Fravær av indre uro kan feiltolkes som tegn på at man handler riktig.

Høye kognitive evner gir nyansert forståelse og kapasitet til å se flere hensyn samtidig. Men et høyt evnenivå gir også en sterk motor for rasjonalisering. Kritikk kan fremstå som forenklet, motforestillinger som naive, og egen vurdering som mer moden og realistisk enn andres.

Når disse trekkene kombineres med makt og svakt innsyn, kan det utvikles et inflatert selvbilde – ikke nødvendigvis i form av åpen arroganse, men som en gradvis grandiositet: en opplevelse av å være uvanlig kompetent, uunnværlig og moralsk særskilt. Narsissistiske trekk kan vokse i styrke, ikke som en personlighetsforstyrrelse, men som en funksjonell tilpasning til en selvopplevd elitistisk posisjon.

Frølich har rett i at det er avgjørende hvem som representerer Norge i krevende internasjonale roller. Integritet og ens moralske kompass er imidlertid vanskelig å måle i en rekrutteringsprosess og ikke nødvendigvis stabile størrelser. Like viktig blir derfor hvilke rammer det opereres innenfor, og hvilke mekanismer som holder selv de beste i sjakk over tid.

Integritet må beskyttes, utfordres og vedlikeholdes gjennom karrieren. Ikke fordi vi mistror mennesker, men fordi vi tar menneskelig psykologi og det komplekse og forføriske internasjonale systemet på alvor.

Integritet svikter ikke nødvendigvis fordi vi er dårlige mennesker. Den svikter når vi bygger systemer som forutsetter at også de mest kompetente klarer seg uten grenser, innsyn og korreksjon.

5 siste Synspunkt

• Å være hyggelig eller være moraliserende

• Epstein-ras og annen rasfare

• Bra at regjeringen vil lytte, nå ser vi frem til handling

• Digital makt og demokratisk sammenbrudd

• Fleksibilitetens bakgård – annerledeslandet, for hvem?