Mennesker og agenter – når KI blir kollega

Silvija Seres er spesialrådgiver i Langsikt. Denne uken vil Dagens Perspektiv publisere tre kronikker fra henne om «kunstig intelligens og fremtidens arbeidsliv». Dette er den første.

Silvija Seres er KI-ekspert og strategisk rådgiver med bakgrunn fra institusjoner som Oxford og Silicon Valley. Hun er kjent for å gjøre komplekse teknologiske konsepter enkle å forstå og anvende. Hun skriver om teknologi, KI, digitalisering og ledelse i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Kunstig intelligens er på vei inn i arbeidslivet i en ny form: agentisk KI – systemer som ikke bare analyserer, men handler. De skriver « , bestiller, planlegger, forhandler og lærer underveis. Denne teknologien er neste fase etter språkmodellene, og mange virksomheter tester den allerede i administrasjon, kundebehandling og prosjektstyring.

Likevel er diskusjonen overraskende overflatisk. Vi snakker om produktivitet og gevinst, men ikke om konsekvensene. Hva skjer når en algoritme kan gjøre en hel arbeidsprosess – ikke bare hjelpe til med den? 

Når én kan gjøre jobben til fem

Flere analyser antyder at 30–70 prosent av dagens kunnskapsarbeid kan støttes eller delvis automatiseres av KI-agenter innen få år. Det betyr at én person, med tilgang til slike verktøy, kan gjøre jobben til fem. Da oppstår spørsmål ledere sjelden har måttet stille: Er dette egentlig kostnadsbesparende – og for hvem? Hva skjer med kompetanse, fellesskap og ansvar når verdiskaping blir et sololøp?

Dette problemet har to løsninger. Enten får vi smalere organisasjoner, der færre gjør mer. Eller vi får lærende organisasjoner, der teknologien brukes til å løfte alle. Det første gir raske tall på bunnlinjen. Det andre gir langsiktig konkurransekraft.

De som bygger agentene, eier arbeidslogikken

De fleste virksomheter vil ikke bygge sine egne agenter. De vil bruke løsninger utviklet av et fåtall globale teknologiselskaper. Dermed flyttes kontrollen fra ledelse til plattform. De som utvikler agentene, vil i praksis bestemme hvordan arbeid organiseres – hva som regnes som effektivt, hvordan oppgaver prioriteres, og hvilke data som styrer beslutningene.

Dette blir neste generasjons maktspørsmål: ikke hvem som eier dataene, men hvem som eier arbeidslogikken. Det er kostbart å bygge egne systemer, og derfor vil makten konsentreres. De som eier agentene, vil også eie rammene for andres produktivitet.

Når makt og inntekter konsolideres

Kunstig intelligens skaper enorme stordriftsfordeler. De som sitter på data, infrastruktur og distribusjon, får en læringskurve ingen andre kan matche. Derfor går stadig større andeler av verdiskapingen til noen få plattformeiere.

I 2024 sto fem amerikanske teknologiselskaper for over 80 prosent av verdens KI-investeringer. Samme selskaper kontrollerer i dag de fleste modellene som danner grunnlaget for agentteknologien. Dette gir ikke bare økonomisk konsentrasjon, men strukturell makt: de definerer hvordan arbeidsprosesser utføres og hvordan resultat måles.

For de som bruker agentene, betyr det effektivitet og fart – men også avhengighet. De som bygger dem får monopol på arbeidsflyt, læring og fortjeneste.

Når forståelse blir valuta

Erfaringene fra tidlige forsøk peker i samme retning: teknologiens verdi avgjøres av menneskelig forståelse. Når folk får innsikt i hvordan systemene lærer – og mulighet til å utfordre dem – øker presisjon, tillit og kvalitet. Når teknologien innføres uten forklaring, oppstår feil og motstand. Kunstig intelligens skaper verdi først når mennesker får beholde forståelsen.

Ledelse må ta tilbake styringen

Agentisk KI flytter ansvaret for arbeid fra mennesker til systemer – men ikke ansvaret for konsekvensene. Ledere må definere hvor beslutninger tas, hvem som godkjenner dem, og hvordan læring og feil håndteres. Dette krever nye prinsipper for styring og etikk, ikke bare nye prosesser for effektivitet. Det er ikke nok å spørre hva teknologien kan. Man må også spørre hva vi vil den skal få lov til.

Arbeidets neste kontrakt

KI tar ikke nødvendigvis jobber, men den endrer dem alle. Når systemene tar over rutinene, må mennesker ta over ansvaret for mening, dømmekraft og formål. Men det forutsetter at vi beholder styringen over hvordan teknologien brukes. De som bygger agentene, bygger samtidig reglene for fremtidens arbeid – hvordan vi samarbeider, lærer og prioriterer. Derfor må samtalen om KI handle mindre om funksjoner, og mer om styring.

Vi står ved et veiskille: Vil vi bruke teknologien til å frigjøre menneskelig kapasitet, eller la den gradvis definere den for oss? Svaret vil avgjøre ikke bare arbeidslivet, men hvem som til slutt får eie tiden vår.