Mellom kontroll og verdiskaping – Norges dilemma med KI

Silvija Seres er spesialrådgiver i Langsikt. Denne uken publiserer Dagens Perspektiv tre artikler fra henne om «kunstig intelligens og fremtidens arbeidsliv». Dette er den tredje og siste.

Silvija Seres er KI-ekspert og strategisk rådgiver med bakgrunn fra institusjoner som Oxford og Silicon Valley. Hun er kjent for å gjøre komplekse teknologiske konsepter enkle å forstå og anvende. Hun skriver om teknologi, KI, digitalisering og ledelse i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Vi nordmenn er gode til å styre. Fra olje til vannkraft og fiskeri har vi bygget systemer for ansvarlig forvaltning som resten av verden misunner oss. Men kunstig intelligens er annerledes. Noen eier den, men verdien ligger ikke i eierskapet – den ligger i forståelsen. Og det stiller et nytt spørsmål for Norge: hva betyr egentlig styring når teknologien er global, selvforsterkende og delvis utenfor nasjonal kontroll?

Når kontroll blir en bremse

Den norske styringsmodellen er bygget for stabilitet, ikke for eksponentiell utvikling. Jurister, samfunnsvitere og forvaltere – de som tradisjonelt setter grensene for ny teknologi – mangler ofte intuisjon for tempoet. Teknologer vet at utviklingen ikke går lineært, den dobler seg. KI-modellene som i 2020 krevde superdatamaskiner, kan i dag kjøres på en bærbar PC. Beregningskraften bak modellene har økt over en million ganger på fem år, og antallet nye språkmodeller dobles hver tredje måned.

Når tempoet er slik, blir trygghetsrefleksen en bremse. Vi stopper, utreder og investerer i det kjente fremfor det nye. Dermed havner vi i et paradoks: mens vi diskuterer hvordan vi kan styre teknologien, lærer resten av verden hvordan den virker.

 Verdiskaping skjer mens vi venter

EU bygger rammeverk for trygg KI, men de landene som virkelig lykkes, kombinerer styring med handling. Danmark, Nederland og Singapore har etablert «AI-sandkasser» – testsoner der selskaper og forskere kan utvikle og prøve ut KI under realistiske, men kontrollerte forhold.

OECD viser at virksomheter som eksperimenterer tidlig, øker produktiviteten 30 prosent raskere enn dem som venter på retningslinjer. I Norge settes prosjekter på pause i påvente av regelverk. Vi mister både fart og læring – to av de viktigste råvarene i kunnskapsøkonomien.

Demokratiets dilemma

Vår største styrke er konsensus. Den har tjent oss godt i forvaltningen av naturressurser. Men konsensus tar tid, og tid er blitt en kritisk faktor. Utredninger, høringsrunder og samordning – selve fundamentet i norsk demokrati – kan bli utdaterte før de avsluttes. Den demokratiske styrken vår, tålmodig refleksjon, blir en svakhet i en virkelighet som belønner hurtig læring.

KI utfordrer ikke bare økonomien, men tempoet i demokratiet. Vi trenger styringsformer som tillater raskere læring og bredere deltakelse, uten å miste legitimitet.

Fra ressursforvaltning til kunnskapsforvaltning

Oljen ga oss verdier fordi vi forstod hele verdikjeden – fra utvinning til skatt. KI krever forvaltning av data, innsikt og læring. Verdien ligger ikke i å eie ressursen, men i å forstå hvordan den brukes. Norge kan bygge en modell der nasjonal tillit og datadeling blir konkurransefortrinn – en «datamodell» for verdiskaping, slik vi en gang bygget oljemodellen.

Men da må vi tørre å gi fra oss kontroll for å beholde handlekraften. Vi må måle risiko i tapte muligheter, ikke bare i avvik fra regler.

En nordisk vei inn i KI-tiden

Verden polariseres mellom to modeller: den amerikanske, drevet av kapital og markedsdynamikk, og den kinesiske, drevet av staten og overvåkning. Mellom dem finnes det få land som kombinerer teknologisk realisme, tillit og demokrati. Der ligger Norges mulighet.

Vi kan bli landet som viser hvordan KI kan brukes til felles nytte uten å miste etisk forankring. En nasjon som eksperimenterer trygt, deler erfaringer og bygger kompetanse raskere enn vi lager forbud. Norge kan utvikle en KI-modell som andre små demokratier kan lære av – ansvarlig, åpen og verdiskapende.

Hva kan vi egentlig styre?

I en tid der de største språkmodellene trenes utenfor vår rekkevidde, kan Norge ikke styre teknologien direkte. Men vi kan styre hvordan den brukes, hvilke verdier den bygges på, og hvilke samfunnsmodeller den tjener. Det er der vår reelle makt ligger – ikke i algoritmene, men i anvendelsen.

Norges dilemma er ikke mangel på verdier, men mangel på tempo. Vi har valgt trygghet som strategi, selv når risikoen ligger i å vente. Men vår kombinasjon av teknologisk modenhet, høy tillit og tverrfaglig kompetanse gjør oss unikt posisjonert til å utvikle en ansvarlig KI-modell for demokratier.

Regulering må bygge på innsikt og læring, ikke bare på kontroll og gammel vane. Kunstig intelligens kommer ikke til å vente på oss – men vi kan fortsatt vise verden hvordan den kan styres klokt.