Mot til å velge fred i Ukraina

Jan Borgen er advokat, og har lang erfaring med anvendt folkerett.

SYNSPUNKT. I Ukraina-krigen har det vokst frem en vestlig konsensus som er bemerkelsesverdig: Fred fremstilles som risiko, krig som ansvarlighet. Det radikale er ikke å si dette. Det radikale er at dagens ledere unngår det selvfølgelige: å søke fredelige løsninger fremfor utmattelse, diplomati fremfor symbolpolitikk og rettslig ansvarlighet fremfor retorisk opptrapping.

Plikter å søke fredelige løsninger

Mange eksperter peker på spiraleffekten av demonisering, opptrapping og strategisk maksimalisme som øker risikoen for en langvarig konflikt og kjernefysisk opprustning.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som bør gjøres, men hvilket lederskap situasjonen krever. Her er ansvarsfraværet tydeligst.

At Russlands angrep er ulovlig (FN-paktens art. 2(4)), og at Ukraina har full rett til selvforsvar (art. 51), er ukontroversielt. Retten til selvforsvar gjelder så lenge angrepet pågår, innenfor humanitærrettens rammer.

Dette fritar likevel ingen – verken Ukraina, støttestatene eller Russland – fra plikten til fredelig tvisteløsning (art. 2(3)). Alle stater plikter med andre ord å ikke låse seg fast i en strategi der bare mer våpen og mer opptrapping anses «ansvarlig».

Plikt til å søke fredelige løsninger er ikke en «myk» norm. Den er operasjonalisert i artikkel 33 som lister opp midlene for fredelig tvisteløsning: forhandlinger, mekling, eller rettslige mekanismer. Det er en plikt som gjelder alle stater, også Norge, ikke bare partene i en konflikt. Den er en prosedyreplikt, ikke en plikt til å lykkes med et bestemt resultat. 

Statene skal søke fredelige løsninger parallelt med retten til selvforsvar. Det er altså ikke et enten-eller. Det er FN-pakkens logikk at fredelig tvisteløsning må tas på alvor, også når krigen raser. 

Mot til å tåle upopularitet

Et ansvarlig politisk lederskap, som tar ovennevnte på alvor, må tåle upopularitet. I krigspolitikk blir enhver åpning for forhandlinger raskt stemplet som ettergivenhet – en dynamikk fredsforskeren Mary Kaldor beskriver som en form for moralsk panikk rundt kompromiss. Når kompromiss fremstilles som svik, tar krigen regien. Det gjør politikere blinde for ikke-militære løsninger. Å stå imot slike refleksreaksjoner er ikke svakhet, men kjerneoppgaven i statsmannskunst.

Ansvarlige ledere må gjenopprette de diplomatiske kanalene til Russland, som i dag er nærmest fraværende. Kissinger – ingen fredsaktivist, akkurat – understreket gjennom hele sitt virke at man ikke kan demonisere en aktør man samtidig må forhandle med. Likevel har Vesten brukt snart fire år på å gjøre nettopp dette, samtidig som man insisterer på at krigen må ende ved forhandlingsbordet. Det er politisk inkonsistent og strategisk uansvarlig.

Den folkerettslige realiteten er ubehagelig, men klar: Fred forutsetter dialog – også med fienden. Slik har det vært i alle konflikter hvor våpen til slutt ble avløst av forhandlinger. Ukrainakrigen er intet unntak.

Realistiske forhandlingsmål

Et tredje ansvar er å definere realistiske forhandlingsmål. En bred faglig vurdering tilsier at en realistisk fredsavtale vil trolig måtte romme: ukrainsk nøytralitet, territorielle ordninger i Donbas og særskilt status for Krim. Dette er ikke normativt. Det er en beskrivelse av faktisk maktbalanse, juridiske rammer og erfaringen fra alle moderne væpnede konflikter. Folkeretten beskytter Ukraina, den garanterer ikke maksimalisme. 

Mens vestlige regjeringer og kommentatorer i mediene taler om full seier, minner folkerettseksperter og andre om et grunnpoeng: Folkeretten er ikke et redskap for maksimalisme, men et vern mot økt lidelse. Kommentariatets insistering på «full seier» er politisk teater, ikke strategisk analyse.

Geopolitisk maksimalisme

Fjerde punkt i et ansvarlig lederskap er å stanse sammenblandingen av Ukrainakrigen med USAs og Natos globale ambisjoner. Det som startet som et regionalt angrep på Ukraina, er blitt omdefinert til en arena for å «svekke Russland». 

Denne glidningen øker risikoen for atomeskalering: Jo nærmere en stormakt presses mot strategisk nederlag, desto større blir faren for farlige signaler – også atomtrusler. Ansvarlige ledere må erkjenner denne risikoen, ikke bagatelliserer den.

Lederansvaret betyr også å formulere en sikkerhetsorden som forebygger nye kriger. Fred er ikke fravær av krig eller et vakuum, men institusjoner som gjør krig unødvendig. I Europa betyr det atomvåpenkontroll, nedrustning, gjensidige sikkerhetsgarantier og en erkjennelse av en multipolar verden. Kissinger påpekte at ingen fred varer dersom én stat krever dominerende innflytelse. Det gjelder USA like mye som Russland. Dette er realpolitikk.

Hva innebærer alt dette for våre politiske ledere? At ansvar ikke er å «vinne» krigen, men å avslutte den – før Ukraina ødelegges ytterligere, før Europa militariseres permanent, og før atomtrusselen blir normalisert. Det krever nøkternhet, juridisk integritet og politisk mot til å tenke lenger enn neste pressekonferanse. Eller neste «Debatten». 

Det som i dagens klima fremstilles som radikalt, er i realiteten et minimum av ansvarlighet. Ledere som ikke ser dette, svikter sin kjerneoppgave: å sikre liv, sikkerhet og fremtid – også når dette krever noe annet enn krigens retorikk.